et faktum

tilstanden er et faktum, jeg -er- forelska..

jeg liker egentlig ikke denne følelsen, ikke fordi den ikke er god, men fordi jeg er så altfor sikker på at det ikke kommer til å vare..

gode ting varer sjelden :(

dum, dummere, dummest!!

ikke bare har jeg klart å bli glad i fyren, nå er han faktisk kjæresten min :s

holy christ!!

..

hva gjør man når man veit at man har driti seg skikkelig ut?

jeg merker at han betyr ganske mye for meg, jeg kjenner han jo nesten ikke..
det er ikke mer enn en måned siden vi treftes første gangen..

vi har treftes ofte, men alikevel, hva faen!?!

jeg veit ikke hva jeg skal gjøre, jeg begynte faktisk å gråte når han blei irritert på mine idiotiske tanker.. min idiotiske måte å oppføre meg på..
det at jeg er så forbanna feig at jeg tar opp alvorlige ting på msn(?!)
jeg begynte seriøst å gråte, og jeg blei redd for å "miste" han..

jeg skjønner det ikke..
det er ikke en forelskelse, jeg er blitt glad i han, men det er ikke en forelskelse..

han er kommet så sinnsykt tett innpå meg, jeg skjønner ikke hvordan han har klart det, eller hvordan jeg kan ha tillatt det..

jeg var jo så klar fra starten av, dette er -kun- sex, det er ikke noe mer..
det kan aldri bli noe forhold utav det, det kan ikke bli noe mer enn rein sex..

jeg skjønner ikke hva som skjedde.. :s

han kom under huden på meg, og nå er jeg sårbar og åpen..
han har all makt, all makt til å såre meg, all makt til å skade meg om han vil..

jeg er hjelpesløs og blottlagt.. IGJEN..

Shit!!

den ubetalte hora har gått hen å blitt glad i en fyr :s

hva faen gjør jeg nå?

jeg kjenner han egentlig ikke.. bare litt..
sexen er ok, men jeg gjør det mest for han..
men det veit ikke han da..
han veit ikke at hver gang han gir meg en orgasme så gjør det vondt i sjela..

ikke kan jeg si det heller..

hva pokker gjør jeg nå?

CRAP!!!

altså, jeg har en greie med at jeg er damaged goods, på grunn av noen overgrep..
med damaged goods mener jeg at jeg er skada, jeg er for alltid merka på en negativ måte..

i forbindelse med dette så føler jeg ofte, nesten hele tiden, at jeg "er til for den andre"..
om den andre vil, så -skal- også jeg..
da -skal- jeg stille meg til disposisjon for han, eller henne.. alt ettersom..

i bunn og grunn er jeg ei ubetalt hore..

gamle stier gror sjelden igjen..

jeg har brukt mye tid og krefter på å skade meg sjøl på de merkeligste måter..

alt fra destruktive tanker til destruktiv oppførsel og adferd..

jeg har blit flinkere på den fysiske skadinga i form av kutt..
det har vært veldig lite av det :D

jeg har vært litt værre på mat og den psykiske delen.. men det blir i det minste ikke arr av det..

noe anna jeg har skada meg med er sex, ikke nødvendigvis fysisk sex, men det å gjøre meg tilgjengelig for det..
om de spør så får de ja..

det virker som om selvskadingen og piningen av meg sjøl aldri skal ta slutt..

så utrolig sliten..

jeg er så utrolig sliten..
jeg er sliten av å være sterk, jeg er sliten av å støtte andre, jeg er sliten av å ikke kunne vise at jeg har det vanskelig..

det er ufattelig tøft, det er slitsomt, og det er deprimerende..

det er vanskelig å ha en spiseforstyrrelse, være selvskader, deprimert og alt anna når man så gjerne vil ha venner, og vil være med dem så mye som mulig.. det er så utrolig slitsomt..

når søstra mi mener at jeg bare sitter på ræva og får penger av staten for det blir jeg så vanvittig såra.. ho aner virkelig ikke hvor mye jobb det er å holde seg flytende..

for meg er det vanskelig å tenke på søstrene og familien min, jeg er så anderles..
ene søstra mi går på universitetet.. andre jobber 100%..

jeg føler meg utrolig mislykka i forhold til dem, de har liksom sitt å slite med dem også..

hvorfor klarer dem, og ikke jeg?

tårer, smerte og skyldfølelse..

jeg er så utrolig nedfor nå, alt er bare kaos, kaos overalt..

det viser seg hele tiden at ting ikke er sånn som jeg tror, og at jeg overdriver og tar sorger på forskudd hele tiden..

idag er en sånn dag da alt går galt, man klarer ikke finne positive tanker, og det er smertefullt å prøve å dra fram smilet..
til og med maska er vanskelig å få på idag..

det er en typisk "inne-helt-alene" dag :(

tanker..

følelsen av å miste venner er veldig påtrengende..
jeg føler bare mer og mer at de er venner med meg fordi det er praktisk..
jeg har mulighet til å passe barn, kjøre og hente barn i barnehagen, jeg leiker med ungene når foreldra er slitne og trenger en pust i bakken, jeg lager middag om de ber om det, jeg kjører hit og dit og hjelper til med alt jeg kan..

det virker veldig tydelig for meg at de ikke er venner med meg fordi dem vil, men fordi det er praktisk.. iallefall nå, jeg har omtrent ikke hørt fra ene venninna mi på ei hel uke, og det lille jeg har snakket med henne har vært totalt overfladisk.. vi har treftes omtrent daglig siden mars.. men plutselig så hører jeg ikke noe fra henne, ho svarer omtrent ikke på meldinger, svarer ikke alltid når jeg ringer, lar det ringe veldig lenge før ho svarer.. inviterer meg ikke med på noen ting..
er avvisende eller uinteressert når jeg spør om de vil være med å finne på noe..

det eneste "gale" jeg har gjort var å stikke innom typen hennes på vei til butikken på tirsdag, jeg avr der i 15 minutter for å ta en røyk..

etter dette har det vært rimelig stille..
jeg veit at ho er sykelig sjalu, ho har sine grunner, men ho har ikke noen grunner til å ikke stole på meg..
jeg kunne aldri finne på å styre med typen hennes, ikke engang om de går fra hverandre..
man gjør bare ikke sånn..

jeg er skikkelig nede.. jeg tenker så mye på dette..

jeg har få venner, jeg har omtrent ikke noen som jeg henger med til vanlig..
det er noen få som jeg er med innimellom, men jeg har bare et par som jeg er med til vanlig.. forsvinner dem, så har jeg ikke noen egentlig..

da er det bare meg, bare meg og ikke noen andre..

er det meg det er noe galt med?
det er jo ikke normalt å ikke ha venner..
det er jo ikke normalt at vennene stikker èn etter èn..

kanskje jeg driver dem vekk..

ikke alt er rosenrødt, men ikke akkurat svart heller..

forrige uke, etter timen hos psykologen fikk jeg et angstanfall når jeg skulle slippe av noe hos en venninne.. dette førte til at jeg ikke fikk flytta bilen min med en gang, sånn som var planen, bilen min sto, låst og i en sone der parkering er forbudt, men kortest mulig stans for av eller på stigning/lessing er lov.. jeg fikk med andre ord bot..

jeg klaga på den dagen etter, gikk faktisk på rådhuset og fikk klageskjema..
psykologen min er kjempegrei, han skreiv at det kunne bekreftes at jeg har panikkangst, og at jeg derfor kan unnskyldes mindre overtredelser.. sånn som denne parkeringsboten..

jeg dro til rådhuset igjen, og spurte om hjelp til å fylle ut klagen, jeg var forberedt på å måtte vente lenge, betale bota, og mest sannsynlig ikke få innvilga klagen.. men istede blir jeg møtt av ei fantastisk blid og hyggelig dame, ei dame med empati og forståelse jeg ikke har vært borti før når det gjelder mennesker i kommune eller lignende..
ho hørte på det jeg hadde å si, så på skrivet psykologen hadde skrevet, og sa at det enkleste ville være at jeg tok med meg klageskjema og skriv fra psykologen, og så skulle ho sende melding å slette boten med det samme..

jeg blei helt himmelfallen, jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg..
jeg har ikke vært borti detta før..
jeg begynte nesten å gråte der og da..
jeg takka og takka, dama var så sykt hyggelig..
ho sa at det helt sikkert ikke var lett å leve med, og at jeg sikkert ikke trengte mer, og at siden jeg ikke hadde stått sånn til at jeg var til hinder, og at det var det skiltet det var, så gikk det an å se gjennom fingrene..

jeg var så glad når jeg dro fra rådhuset..

det overskygga nesten den vanskelige timen like før..
men bare nesten..

jeg sliter skikkelig med å ta til meg komplementer..
jeg begynenr faktisk innimellom å gråte, ikke fordi jeg blir rørt, men fordi jeg virkelig ikke kan tro at noen syns så fine ting om meg..
jeg blir jo til en viss grad rørt også, men mest av alt så føler jeg smerte, smerte fordi jeg ikke klarer å se meg sjøl sånn som andre beskriver meg..
og jeg klarer ikke å tro at det er sant..
det er jo ikke noen grunn til det...

jeg gråt hos psykologen, og jeg gråter når jeg skriver nå også..
det er vondt å tenke på at jeg ikke klarer å se at jeg innehar gode egenskaper..

grunnen til at jeg gråt var at psykologen min sa at ene kompisen min, ved å si at jeg var lett å åpne seg for, lett å snakke med, ga meg tre gode evner jeg visstnok har..
* Empati
* Forståelse
* Interesse

jeg gråt, fordi jeg klarer ikke å tro det..
det er virkelig ikke noe kult å være en person som griner av komplementer..
jeg skulle ønske jeg klarte å la være å tro på dem i stillhet, men jeg gråter..

jeg trodde..

jeg trodde faktisk på at tankene mine var irrasjonelle..
men nå er jeg ikke sikker..

hvis det ikke stemmer, hvorfor er han sånn da?
hvis han faktisk liker meg, sånn som han sier, hvorfor kommer det stadige unnskyldninger, stadige grunner til at det ikke passer?
jeg føler meg bare brukt, følelsene kommer tilbake..

det er som andre gangen igjen..
det var da de stygge tankene virkelig tok tak, det var da det gikk opp for meg at jeg er, og kommer alltid til å være damaged goods.. jeg kommer for alltid til å være merket, skadet.. ekkel..

for alltid kommer jeg til å fortjene det jeg får..

det er bare min egen feil, jeg lukket øynene og jeg gjorde ikke motstand..

jeg trodde at jeg kunne stole på han, jeg trodde denne fyren, som jeg har prata med i seks år, som jeg har møtt èn gang, det sa klikk.. jeg trodde han var den jeg har snakka med..
jeg trodde han var ok..

slagene ba jeg om, slagene ber jeg alltid om..

slagene, det harde, røffe, jeg ber alltid om det, det gjør ikke noe..
det er følelsene som er jævlige..

følelsen av at jeg har latt meg bruke igjen..


jeg revner nesten i to..

ene delen av meg skjemmes, ene delen føler seg jævlig..
den andre delen, sier at jeg fortjener det..

jeg er så delt...

hvordan skal jeg noen sinne få et "normalt" forhold til detta?
kan det i det hele tatt noen gang skje?

Jeg veit, men samtidig ikke..

jeg veit at jeg har destruktiv tankegang, jeg veit at den er ødeleggende for meg, jeg veit at den er feil..
men jeg klarer ikke å snu den, jeg klarer ikke å bruke hodet mitt, den rasjonelle siden av meg til å gjøre noe med det..

jeg snakka med psykologen min om disse tankene om at vennene mine ikke er vennene mine..
han sa at det ikke var tvangstanker, men ideer med tvangspreg, urasjonelle ideer med tvangspreg..

han ga meg en oppgave til neste gang, "hva er din beste egenskap"/"nevn en god egenskap du har"
jeg satt å tenkte de siste fem minuttene av timen, men jeg kunne ikke komme på noen ting..

jeg tenker fortsatt, men kan ikke komme på noe..

jeg veit ikke hvordan jeg skal løse dette..
det er vanskelig, jeg kan ikke akkurat spørre vennene mine heller, dette er jo ting alle veit om seg sjøl, om de finner ut at jeg ikke liker meg sjøl, da har dem iallefall ikke noen grunn til å like meg..

en egen greie..

jeg har en greie med at jeg er så fordømt negativ, og klarer å lage grunner til at jeg skal ha det ille..
lager grunner til at jeg skal ha det jævlig..
lager grunner til at jeg liksom fortjener det..

hvordan kan man mislike seg sjøl så sterkt at man hele tiden leiter etter små tegn, små hint om at de rundt som man er så glad i, og som man så gjerne vil ha masse kontakt med liksom skal mislike en?

jeg går konstant å ser etter små tegn på at venner og andre misliker meg..
ser etter små hint i ting de sier, måten de sier og gjør ting på, hint på at de egentlig ikke vil være med meg.. at de egentlig ikke vil være vennen min, men at de føler at de må..

det er destruerende, ikke bare for meg, men også for vennskap og vennene mine..
jeg ødelegger vennskap i min jakt på "bevis" for at de egentlig ikke liker meg..

det er sært, man leiter så inngående etter små tegn, små bevis, at man faktisk "jager" dem vekk..

jeg er alltid redd for å miste vennene mine, jeg er konstant usikker på om de faktisk er så glad i meg som de sier, jeg er konstant usikker på andre mennesker og deres hensikter..
jeg klarer ikke å tro på at de liker meg, og vil være med meg av egen fri vilje..
og jeg er så redd for at de ikke vil, at jeg skaper utrygge situasjoner, og jeg skaper en stressende hverdag, som igjen fører til at de ikke orker..

jeg lager situasjonene sjøl..
i min frykt for å miste dem, legger jeg grunnlaget for å miste dem..

jeg har blitt veldig bevisst på dette i det siste, men det igjen gjør at jeg blir enda mer usikker, for før ville jeg kanskje spurt, jeg ville prøvd å få noen form for bekreftelse på at jeg var ønska, nå tørr jeg ikke, i frykt for å jage dem vekk..
og da blir jeg usikker.. og stenger meg inne..

menneskelige relasjoner er det vanskeligste som finnes, men det er no livsnødvendig..

vi -må- ha det, men det er så altfor lett å ødelegge...

mindre verdt..|

jeg har en konstant følelse av at jeg er mindre verdt, at jeg ikke fortjener å føle glede, omsorg, lykke.. alle de gode følelsene..

jeg har, i så utrolig mange år, følt det sånn..

jeg har latt folk bruke meg..
jeg har, hver eneste gang, funnet meg i hvordan de behandler meg..

jeg finner meg i det meste, jeg finner meg i det at gutter bruker og kaster meg..
det er greit, det er jo bare meg..
jeg fortjener ikke bedre..

det er det jeg tenker..

eller så tenker jeg det at det er en grunn til at de behandler meg sånn, at det er noe jeg har gjort som har ført til det.. at jeg fortjener akkurat det jeg får..

at jeg nærmest ber om det.... det er jeg sikker på..

jeg er sikker på at det er min egen skyld at det skjer, at det er min egen skyld, og at jeg fortjener det..

jeg fortjener det jeg får..

nå har jeg en fyr, eller har og har.. jeg har han jo ikke.. men ja.. dere skjønner..
vi hadde noe fint, casual sex, et vennskap.. og det var det..
no strings..

nå svarer han meg ikke..
jeg lot det bli noe følelser.. jeg likte han bedre enn jeg burde.. jeg skulle ikke latt meg bli involvert..
uansett..

jeg fortjener det han gjør med meg, det er jo tross alt bare meg.. det er jo ikke noe stress liksom..
det er jo bare meg..
jeg lager også unnskyldninger for han..
jeg sier det hele tiden, det er nok en grunn til at han ikke svarte.. kanskje han bare skulle logge av?
kanskje jeg er kommet for nær?
kanskje jeg rett go slett bare skal la han komme til meg..

det er jo det det handler om..
han kan bruke meg til hva som helst..

jeg bryr meg ikke..
det er jo -bare- meg..

det er det jeg er til for..
brukes..

jeg er damaged goods..
jeg kan aldri bli bra nok..

det er dette jeg sier til meg sjøl hele tiden..
jeg klarer ikke å se at jeg er verdt noe..

hvorfor skal liksom jeg være verdt noe?

noe syyykt dumt..

jeg har gjort noe så dumt som å lyve, virkelig lyve til en god kompis, en jeg kan snakke med om det meste..
jeg sa at alt var så mye bedre, at jeg var så mye bedre..

det er jo ikke sant :(
jeg var inne i en god periode, en veldig god periode..
men nå er jeg nede igjen..

jeg har mista troa på meg sjøl, og jeg har mista troa på livet..
troa på det at det er mulig å bli frisk.. eller, kanskje ikke frisk, men at det går an å leve med arrene, tankene, følelsene og alt det vonde..

jeg klarer ikke å tro på at noen liker meg, at de er med meg fordi de syns jeg er hyggelig eller at de er vennene mine..
det -må- ligge noe mer bak..
de -må- ha en skjult agenda, en grunn til det..

jeg klarer ikke å tro på at det at jeg er meg, er grunn god nok..

jeg har alltid vært på vakt for andre mennesker, helt siden jeg var liten og opplevde diverse..

noe av grunnen til at jeg har vondt for å tro at folk faktisk er glade i meg, eller liker å omgåes meg, er det at jeg opplevde at folk fant underholdning i det å late som om enkelte var interresert i meg, eller ville være venn med meg, for så å avsløre at alt var en ond spøk, en spøk for å underholde andre på min bekostning..

dette skjedde på barne- og ungdomsskola..
og det sitter i enda..

det sitter så ufattelig igjen..



det er kanskje noe av grunnen til at jeg løy for kompisen min også, fordi jeg er redd for å miste han om jeg detter tilbake nå..
jeg har kommet så langt, så veldig veldig langt, og han sier at han er så stolt av meg..

hva skjer om jeg detter igjen?
kanskje han ikke vil være her mer når jeg reiser meg igjen?

jeg er bare helt tom for gode idèer og rasjonell tankegang.. :(

I'm not insane, paranoia fucks with my mind..

jah.. så lenge varte det..

hvorfor er det alltid sånn at når man har det fint, og tror at alt er mye bedre, at man er kommet et godt skritt videre, at ting begynner å ordne seg, så får man et slag i trynet som ikke ligner noen ting, som virkelig fucker til alt, som bare sender en nedfor stupet i fritt fall..?

alle dissa løgnene, alle ryktene, teoriene og idiotiske mennesker som ikke klarer å tenke på seg sjøl istede for å blande seg i livene til andre..

jeg er så lei, jeg er så sykt lei..

hvorfor skal de alltid blande seg i livet mitt?

nå hadde jeg noe fint, jeg var delvis happy.. men så kommer dem og ødelegger..
slenger dritt, lager rykter og teorier..

WHY?!?!?!?

hvorfor ødelegge noe sånt?
jeg har da ikke gjort noe galt..
jeg har bare hatt det hyggelig..

jeg vil bare vekk, vekk, vekk, langt langt vekk!!!

oooh :D

jeg tror jeg har medvind :p

nå hadde jeg en fantastisk dag forrige uke, og helga uka jeg har bursdag så kommer han på besøk til meg :) det er jo bare supert :)

da slipper jeg så mye mas, samtidig som jeg får ha det koselig :D

og imorra skal jeg på kino med en god kompis :)
vi skal se "jenta som lekte med ilden", jeg hadde ikke sett "menn som hater kvinner" så den måtte jeg kjøpe idag og se, en god film, men fader, noen av scenene fikk det til å gå kaldt nedover ryggen min.. :s

jeg har iallefall en god periode, og det er deilig..
jeg ahr hatt noen sprekker, men alikevel.. det har ikke vært noe alvorlige skader, og jeg har fått i meg noe næring, så da er det jo ok :)

man kan jo ikke få i pose og sekk hele tiden :p

sommerfugler og frostne hender..

det er blitt høst, jeg får frostne hender, men jeg har sommerfugler og sommer i magen :)

jeg har snakket med en gutt/mann i 5-6 år, og forrige uke, i et anfall av galskap, så dro jeg på besøk til han..
jeg har aldri møtt han før, bare sett han på cam og på bilder, pratet med han på msn, sms og telefon..

jeg hadde sommerfugler i magen lenge før jeg dro, det er en kjøretur på omtrent halvannen time, og jeg dro ikke før halv ti..
jeg fant først ikke fram, men etter litt guiding av en taxisjåfør og sunn fornuft fant jeg fram til en butikk i bærheten av der han bor, så han kom meg i møte..

mens jeg sto å røyka og venta på han, så kriblet det ekstra i magen, hvordan ville han reagere, hva ville han si, hvordan ville han lukte, i det hele tatt, hvordan ville det bli..?

man gjør seg jo opp så mange meninger og følelser rundt mennesker man prater med, sjøl om man ikke treffe dem personlig..

men det var bedre enn jeg forestilte meg, det var fantastisk, helt utrolig godt å endelig kunne gi han en klem..

han klemte meg veldig lenge, og han sa at det var deilig å endelig få treffe meg..
jeg klarte ikke å si noe, jeg var bare så glad for å endelig treffe han..

vi kjørte så hjem til han, vi skulle jo egentlig se film, men det "kokte litt bort i krafta" :p
vi satt å snakka, og plutselig reiser han seg bare opp, kommer mot meg, og gir meg et skikkelig kyss, og sier at han ikke kunne vente lenger, at han bare -måtte- kysse meg, jeg blei helt starstruck, det var ikke det beste kysset, men det var så intenst, og så ekte..

han setter seg ved siden av meg, og vi kysser litt til før han sier at jeg er mye finere enn han hadde forestilt seg, og at han hadde hatt høye forhåpninger på grunn av bildene og camen.. men at de ikke viste hvor pen jeg egentlig er..
jeg satt der, stirra bare på han og klarte å stotre fram et "takk"..
jeg blei helt skjokkert..

aldri tidligere har noen oppført seg sånn ovenfor meg..
men det var en deilig følelse det ga..
klokka var mye, nærmere tolv på natta, men jeg var ikke trøtt, jeg følte meg egentlig rusa..

vi snakka og hørte på musikk, hadde det så sykt koselig, jeg visste at jeg måtte kjøre hjem i løpet av natta, men jeg ville ikke tenke på det..

etterhvert så førte det ene til det andre, og vi endte opp på soverommet hans, og jeg må ærlig si at, God damn!!, det er den beste sexen jeg noensinne har hatt..

klokka blei jo ganske mange, og jeg blei trøtt, så vi måtte koke kaffe, han sa at jeg -ikke- fikk lov å kjøre hjem før jeg hadde drukket to kopper..
etter jeg hadde drukekt en kopp kaffe og vi hadde snakka litt mer, så tar han tak i meg og sier at han -må- ha meg en gang til før jeg drar..

det var som i filmene, dels romantisk og dels heftig.. helt fantastisk..

jeg drakk en kopp kaffe til, og plutselig var klokka kvart over fire på natta..
jeg måtte dra, men jeg ville ikke, og han ville heller ikke at jeg skulle dra..
men jeg måtte, og han måtte legge seg, han skulle jo tross alt opp klokka 8..
huff, jeg fikk så dårlig samvittighet, jeg trodde ikk han begynte på jobb før 16, men det var 10 denne dagen.. hadde jeg visst det på forhånd hadde jeg jo aldri dratt så seint, da hadde jeg venta til dagen etter.. eller dagen etter det igjen.. man han sa at jeg ikke skulle tenke på det, at det var verdt det..

jeg veit ikke hva det var, men det var noe helt spesielt..
altså, han er ikke en fyr jeg vil bli sammen med, jeg kunne aldri hatt et forhold med denne fyren.. det er vennskap og evt. seksuelt, ikke noe mer..
han bor for langt unna, og vi passer ikke sammen som et par..
men vi klikker på alle andre punkt..

jeg gleder meg til å se han igjen, og håper det ikke blir så lenge til.. det ville vært fantastisk..
jeg har et håp om at han kommer hit en gang rundt bursdagen min..
det ville vært perfekt, da har jeg en unnskyldning til å la være å feire, samtidig som jeg ikke er aleine..

jeg er glad i vennene mine, jeg er glad i familien min, men jeg skal ikke feire bursdag med familien, det har jeg ikke gjort siden jeg flytta hjemmefra.. og jeg har ikke tenkt å reise så langt for å gjøre det i år.. og jeg orker ikke alt styret og alle minnene fra eksen i år også.. jeg vil ha en rolig, helt normal dag.. og aller helst, vil jeg tilbringe den med denne fyren, bare oss to..
da slipper jeg mas, teite tanker og alt stress..

det er blitt høst, jeg får frostne hender, men jeg har sommerfugler og sommer i magen :)

GO FUCK YOURSELF!!!

hva faen er det med folk?

hvem er det som er så fjerne i hodet at de sletter ei de karakteriserer som bestevenninne av den enkle grunn at ho har gitt forloveden hennes en klem på by'n? når klemmen faktisk var inne på et utested, og av den enkle grunn at det var den letteste måten å spørre hvor venninna mi, altså dama til denna gubben var hen?

jeg er så forbanna lei av mennesker som utagerer, tror på rykter, sletter og blir sinte, lar være å ta kontakt og lignende på grunn av små bagateller..
hvorfor i helvete må de holde liv i ryktene istede for å bare spørre meg rett ut..?

eventuelt, hva er det som gjør at enkelte stoler blindt på meg, mens andre mistror meg for den minste ting?

jeg har rydda opp litt nå..
enkelte er ute for godt, andre er på prøve..
mens noen få, de er der på ordentlig, og jeg er så glad i dem <3

jeg har en liten, men god vennekrets, og nen gooode venner utenom, men som vanlig, så skorter det på jenter..
av en eller anna grunn så passer jeg svært så dårlig sammen med jenter, det blir alltid bråk..

jeg trives med kompisene mine, og jeg elsker dem virkelig, de er herlige, og det oppstår aldri sånt tull som med jenter :)

hvorfor er jeg ikke sterk nok?

jeg har noen venner, om jeg kan kalle dem det, som til stadighet hugger meg i ryggen..

hvorfor er jeg ikk sterk nok til å kutte dem ut, og heller konsentrere meg om de som faktisk er her?

nå er det ei som virkelig har gjort det store..
eller, det er ikke noe å snakke om nå lenger egentlig, for det er oppe og avgjort..
jeg har forklart den personen det gikk utover hva som er fakta og hva som er oppspinn..
men det gnager alikevel at jeg lar henne gjøre dette, uten at jeg tar henne for det..

jeg burde kjørt ut til henne og bedt henne holde den stygge kjeften sin lukka..
men om jeg gjør det, så går det ikke bare utover meg, da går det utover andre også..
i tillegg til at det kan bli utrolig stygt..
siden jeg har vært dum nok til å være venn med henne lenge, og ho veit mye om meg..
mye mer enn noen burde vite egentlig..

så, om jeg kutter henne, så kommer ryktene til å svirre..
ikke for det, det er nok rykter om meg fra før..
men sånn som det er nå, så er det bare 10 prosent av dem som har rot i virkeligheten..
resten er reint oppspinn.. og tatt helt ut av kontekst..

det er som når det står før eller etter filmer som er basert på en sann historie..
"kunstneriske friheter", bortsett fra at i dette tilfelle, så er mesteparten "kunstneriske friheter"..

jeg er så lei, jeg er lei av at mennesker ikke klarer å holde munnen lukket, lei av at jeg ikke kan stole på noen..
lei av at jeg har ødelagt så mye for meg sjøl at jeg må avkrefte rykter hele tiden..
at jeg har ødelagt så mye at alle disse ryktene eksisterer..

jeg har blitt sterk, jeg har klart å ta ryktene på strak arm, eller iallefall til en viss grad..
jeg er blitt så sterk at jeg sier ifra til de som er nær meg, de jeg bryr meg mest om, hvordan det er, noe av fortiden min, ikke fordi jeg vil bli tatt hensyn til, men for at de skal være forberedt..
og jeg sier ifra om jeg får snusen i at noen har vært ute å slengt med leppa.. da sier jeg hvordan ting ligger an, men jeg klarer ikke å ta det med de som sprer ryktene, de som ikke klarer å holde kjeft..

så utrolig mye hadde vært gjort om jeg tok det med dem, og ba dem pelle seg til hælvete med en gang.. men akkurat det klarer jeg ikke..

jeg er redd for at det vil gi dem utrolig mye makt..
at de skal skjønne at det går inn på meg.. for det gjør det jo..
noe så til de grader også..

jeg føler meg bare så utrolig svak, for jeg klarer ikke å gjøre noe med det som er problemet, bare bedrive "damage control".. men hvem veit hvor lenge det varer.. :s

pain..

det gjør vondt, det gjør veldig vondt..

det gjør vondt når jeg spiser, for da får jeg så dårlig samvittighet, og så får jeg dårlig samvittighet når jeg prøver å lette samvittigheten ved å spy..

men det gjør vondt å ikke spise også, da er det den fæle sultfølelsen, som samtidig er så deilig og berusende.. men det blir feil da også..

det gjør vondt å ha en spiseforstyrrelse..
men det gjør vondt å skulle kvitte seg med den også..

på samme måte som med selvskadingen, den er smertefull, samtidig som den er deilig..
og det er skremmende vondt å prøve å bli frisk..

noe sier meg at smerten blir å følge meg livet ut, uansett utfall..
om jeg blir frisk kommer jeg nok alltid til å ha vondt, fordi jeg er blitt frisk..
men om jeg forblir sjuk, så kommer jeg for alltid å ha vondt fordi jeg er sjuk..

det virker som om uansett hva jeg gjør, så blir det galt..
uansett hvilken vei jeg velger å ta, så blir det smerte..

jeg forbanner meg..

jeg forbanner hva jeg er blitt, hvordan jeg har det.. at jeg aldri kan være bra nok..

jeg faller alltid tilbake til galme synder..

uansett hva jeg gjør, så ender det i at jeg får dårlig samvittighet, fordi jeg alltid tar feil valg..

spiseforstyrrelser og selvskading.. hva er det godt for?
uansett hvor tynn eller pen jeg blir, det kommer fortsatt ikke til å være bra nok.. så hvorfor gidde?

jeg spiser, så føler jeg meg ekkel, spiser enda mer, springer på badet, og alt havner i do..
og så føler jeg meg bare enda eklere, så da skader jeg meg etterpå.. og så får jeg dårlig samvittighet for det, så da spiser jeg litt igjen.. og så er det samma runde om igjen :s

jeg er totalt fucked i hodet..
hva er vitsen med et liv som dette?
hvorfor leve bare for å ha det jævlig?
kun for at de som sier de er glad i meg, i tilfelle det er sant, noe jeg tviler sterkt på..?

er ikke det veldig egoistisk av dem?
om de er glad i meg.. å kreve å ha meg i live, kun fordi de ville blitt lei seg om jeg ikke var her mer..

det er noe jeg ikke skjønner..

alle sier at det er så egoistisk, at det er den mest egoistiske handlingen av alt, det å ta livet av seg..
jaha.. men hva med det å kreve at noen holder seg i live da, bare fordi de ville blitt lei seg..
er ikke det egoistisk?
det er jo mere egoistisk..

de krever at et anna menneske skal lide, ha det vondt, hate livet og alt, bare for å skåne seg sjøl..
den tanken har de ikke tenkt..

jeg tenker mye at det ville vært en veldignelse, om jeg bare døde, for meg, som da slipper å ta livet av meg, og for de rundt, som eventuelt ville blitt berørt om jeg ble borte.. da slipper de tanken om at jeg avsluttet det, samtidig som de slapp byrden med at jeg fortsatt lever..

akkurat nå ville det vært en veldignelse om jeg ikke våknet imorgen..

det er jo lov å håpe..

Utrolig teit..

jeg har en sær greie..

jeg blir så opptatt av at mine venner er -mine- venner..
det er litt vanskelig å forklare, men det er sånn, om jeg har en god venn, som jeg ved en tilfeldighet introduserer til noen av de andre vennene mine, og disse "adopterer" vennen min, så blir jeg sjalu..

det er vanskelig, spesielt med facebook, de fleste jeg kjenner, de legger til gud og hvermann, bare de har hilst på hverandre èn gang.. og da blir jeg sjalu..

jeg er veldig selsktiv med hvem venner jeg introduserer for hvem.. for noen av vennene mine er sånn at de tar til seg andre med en gang, og de blir så veldig til venner..

det har skjedd nå, jeg var så ufattelig dum å gå med på å ta med ei venninne på by'n når jeg egentlig var med en noen helt andre, (jeg ville på en måte ikke mikse disse vennene, men jeg har vanskelig for å si nei innimellom, les: OFTE) og da var det gjort..

denna venninna som vi tok med, ho har "adoptert" en god kompis av meg, en jeg liker litt..
og det irriterer meg grønn!!
for ho er sånn som tar til seg alle, og som flørter og legger seg etter alle med brystkasse og pikk!!
inkludert denna kompisen min..

ho har nå lagt han til på facebook, har han på msn, og nettby.. etter å ha møtt han en gang, èn!! gang.. det blir så feil..
og jeg føler så sterkt på det..

jeg liker han jo.. og ho veit det, alikevel så flørter ho, ikke bare litt diskrè engang, men veldig..
jeg vil ikke at ho skal "ta han fra" meg..
jeg veit jo at det er helt tåpelig å gå rundt å tenke på det, men det er ikke noe hyggelig..

jeg var ute hos henne nå, og jeg nevnte han så vidt det var, at jeg hadde vært ute på by'n med han igår, og at det var koselig og alt sånt.. og så begynner ho..
ho begynner å leggge ut om de "dype" samtalene deres, at han har åpna seg så mye for henne og at de er blitt gode venner..

FAEN!!!

han er jo MIN!!
jeg vil ikke dele han med henne, for jeg er redd for at han "bytter" meg bort..

ja, jeg veit.. om han gjør det er han uansett ikke verdt det, men alikevel..
det er irrasjonelle tanker som svirrer rundt i hodet mitt.. og jeg holder på å bli gal...

det er jo ikke som om jeg ikke har andre felles venner med han, men det er sånn.. de er ikke av typen som legger seg etter folk på den måten som ho er..

og det har skjedd før..

dette er absolutt ikke første gangen ho gjør dette..
det har skjedd med mange..

det hadde ikke gått lange tida etter at jeg blei singel at ho faktisk la seg etter eksen min, som jeg fortsatt var veldig god venn med.. det er uhørt, venner gjør da ikke sånn..

en anna gang, så var jeg med henne og datra i by'n på "shopping", og jeg skulle treffe bestekompisen min, en nydelig gutt som jeg er så utrolig glad i..
og ho blir med å tar den kaffen..
forsåvidt greit.. de kjente jo hverandre fra før, og datra var jo med og alt.. jeg var overhode ikke forberedt på at ho skulle legge seg etter han på den måten..

ho satt nærmest å kledde av seg, foran datra si, inne på en restaurant!!
hva pokker?
hvor er oppdragelsen hennes?
og når vi går ut for å ta en røyk, så flørter ho som aldri før, i tillegg til at ho faktisk, ja, faktisk inviterer han hjem til seg, etter at ungen er lagt.. sånn at de kan ha sex..

jepp.. ho avtalte at han skulle komme til henne, den ene dagen han hadde tid til å treffe meg, fordi han er borte på skole, å reise til henne for casual sex..

jeg blei så lei meg, jeg gikk i tusen knas..
jeg følte meg forrådt, ikke bare av henne, men også av bestekompisen min..

og nå gjør ho det altså igjen..

er det rart at jeg er redd for at ho skal ta han fra meg?
det er jo irrasjonellt, jeg veit..
han tilhører jo ikke meg, men han er min venn, og jeg liker han.. og ho veit det..

jeg veit at jeg føler at jeg betr mindre enn henne, det er bare sånn det er..
jeg er redd for å miste han som venn, og potensielt noe mer..

ho har så ufattelig mange å velge mellom, hvorfor i helvete må ho gå hen og prøve å stjele denne fra meg?

jeg er bare utrolig nedfor, jeg føler meg, forrådt, igjen.. mendenne gangen er det "bare" venninna mi som forråder meg, ikke kompisen min..
men det blir ikke noe bedre av den grunn..

desverre :(

Bare en sånn dag...

idag er en sånn dag, en dag der man bare vil være i fred, ligge helt i ro, bare gråte.

jeg hater disse dagene, de er vonde, spesielt siden jeg veit at jeg ikke kan ha sånne dager uten at det går utover hunden min. stakkars, det må være grusomt å være min hund når jeg er sånn :(

jeg vil aller helst bare være helt alene, slippe alt av mas, absolutt alt.

dette er også en sånn dag der jeg blir ekstra følsom, og bryr meg enda mindre om meg sjøl.
en sånn dag der jeg ikke tenker konsekvenser, en dag det er mulig å dø på.

en dag der skalpellene, pillene, fjellveggen og traileren virker som gode ting man gjerne skulle blitt enda litt bedre kjent med.

dette er en sånn dag som de som sier de er glad i meg hater, og frykter.
en sånn dag som jeg innimellom elsker, men samtidig hater så intenst.

bare jeg kan styre meg selv..

mesteparten av livet mitt har jeg gått rundt som et spøkelse, eller, ikke direkte spøkelse, men jeg har ikke tatt grep om mitt eget liv. jeg har gjort det jeg har måtta gjøre for å overleve, eller eventuelt dø, alt etter som hvordan jeg har hatt det. jeg har aldri egentlit tatt grep om mitt liv, jeg har aldri sett så langt fram som å egentlig ta en veloverveid avgjørelse når det kommer til yrke, skolegang, eller andre sånne ting. jeg har ofte lurt på hvorfor jeg faktisk kasta terning om hva slags linje jeg skulle sette som førstevalg når jeg skulle søke på videregående opplæring, det var jo bare en tilfeldighet som gjorde at jeg har tatt den utdanningen jeg har tatt.
hadde jeg fått et anna tall så hadde jeg ikke trengt å gå grunnkurs (jeg veit at det ikke heter det lenger nå, men det er ikke så lett å snu på disse navnene) på nytt, nå må jeg ta to-årig videregående før jeg må ta psykologi på høyskole eller universitet.

jeg har bestemt meg hva jeg vil bli, jeg veit faktisk ikke om det er noe yrke, jeg har bare funnet ut hva slags utdanning jeg skal ha. hva jeg vil lære, hva jeg vil jobbe med, uavhengig om det faktisk finnes et yrke der jeg trenger alt.

jeg har en god kompis, han har akkurat begynt på skolen igjen, han skal ta ingeniør(skrives det egentlig sånn?) utdanning på høyskole, jeg er stolt av han, han har ikke helt troa på seg sjøl, men han tar tak, han gjør noe han har lyst til.
vi satt og snakka lenge i natt, jeg kjørte han hjem fra fest, han er så hyggelig, han veit mye om meg, hva jeg har vært igjennom, hvordan jeg har hatt det, hva jeg sliter med og så videre. han er helt utrolig, men nå har han et problem, han styra med ei jente for en stund siden, ei som ikke virker helt god, han var hos meg en stund etter bursdagen sin, og vi tok noen øl, snakka litt, han fikk så mange meldinger, og skreiv veldig lange svar, iallefall så det sånn ut, jeg spurte på en tøysete om hvem det var, og om han skulle skrive ei hel bok, etter hvert fikk jeg vite om alle meldingene, hva som hadde skjedd forut, hvor lenge de hadde kjent hverandre og alt det der. jenta er virkelig psycho, jeg er jo ikke akkurat frisk sjøl, men jeg kjenner igjen alle tegnene, alle de måtene jeg prøvde å manipulere min eks på mens vi var sammen. ho gjør det samme, for eksempel så var det en melding som opprørte meg veldig, han skreiv at han ikke hadde så mye mulighet til å skrive meldinger fordi han var opptatt, han var høflig, og sa det på en pen måte, ikke noe noen ville tatt ille opp, men han fikk et skummelt svar, et svar som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. ho skrev at ho ikke skulle forstyrre, at ho hadde mest lyst til å kjøre av veien, og at ho ikke var verdt noe. ho trua rett og slett med å ta livet av seg, fordi ho fikk et svar som ikke stemte overens med hennes forestillinger.
vi prata lenge om henne, og jeg forklarte etter beste evne hvordan jeg så det, han fortalte jo mye om henne, intime detaljer om hennes psyke sånn som ho hadde fortalt han det, og det stemte ikke. det adda ikke opp, jeg sa at det var noe galt her, og at jeg kjente meg veldig igjen i hvordan ho prøvde å manipulere han, og sa at han burde, for hans egen del, avslutte forholdet.

han avsluttet forholdet, men ho vil ikke la han være i fred, og den stakkars kompisen min er for snill, han er redd for henne, for han bryr seg jo, så han svarer og prøver hele tiden og gjøre henne glad, og gjør det han kan for at ho skal ha det bra. det han ikke ser, som skremmer meg veldig mye, er hvilken innvirkning dette kan ha på han, han er en fantastisk fyr, nydelig, han kan få hvem jente han vil, men denne jenta her vil altså ikke gi slipp på han, og det kan skade han mye.

i natt når jeg kjørte han hjem, så satt vi i bilen og snakka i flere timer, han prata litt om denne eksen, eller, jeg veit ikke om jeg kan kalle det en eks, for de var ikke sammen i mer enn en uke eller sånn, men iallefall, denna jenta. han kunne fortelle det at de to ukene han hadde hatt ferie i sommer så hadde han vært veldig mye med henne, ho hadde visst ikke hatt det bra, og dumsnill som han er, så hadde han jo vært med henne, den ene dagen han hadde sagt at han ville være med meg og et felles vennepar av oss så hadde det klikka totalt for henne, ho hadde flydd i taket og truet med diverse, så han hadde latt være å finne på noe med oss.
dette skremmer meg, for ho har et enormt tak på han.

jeg har innstendig bedt han om å bryte all kontakt, blokkere og slette overalt, på msn, nettby, facebook, alle sånne kanaler, og la være å ta telefonen om ho ringer og heller ikke svare på meldinger om det skulle komme noen, men han får så dårlig samvittighet stakkars.
jeg er så bekymra for han, jeg så hvilken innvirkning det hadde på eksen min at jeg var psyk, jeg har sett hva slags innvirkning det har på de rundt en, iallefall når man er så psyk at man bruker manipulasjon, og psyken for å holde på folk, det er en skummel ting, og jeg er redd han skal komme ut som den tapende part, med hodet først utfor et stup.

Jeg har tenkt litt..

Den siste tiden har jeg tenkt masse, tenkt på det som har vært, det som er og det som kanskje kommer. Det er tungt og se framover, iallefall når man skulle ønske man var noen man ikke er, eller kan bli.

Livet er ikke alltid like lett, det finnes alltid motbakker, men innimellom blir motbakkene til nedforbakker som er lettere og sykle, eller til stup man ikke klarer å stoppe for.
Det er vanskelig å leve et liv man skulle ønske at folk forstod, men som man samtidig ikke vil fortelle om, i frykt for å bli sett rart på, eller i værste fall føre til at en blir utstøtt.

Jeg er veldig forsiktig med å fortelle om mine psykiske ting, mine problemer, arrene mine, hvor alt kommer fra. Jeg vil at folk skal like meg som jeg er, uten at det er medlidenhet som er grunnen.
Jeg er et menneske, ei jente, kanskje er det galt av meg, men jeg har prøvd å være åpen, jeg har prøvd å møte folk med å advare dem, for også å skåne meg sjøl mot folk som vil vende meg ryggen, jeg har prøvd å skjule alt, ikke fortelle noen ting, bare være "normal".

Det jeg fant ut var at det er lett for at man blir en souvernir om man er veldig åpen, eller at de som vet blir veldig nysgjerrig og overtrår grensene. Det er en smal sti som må følges for at det ikke skal bli merkelig.
Det har vært de som har syntes at det ikke har vært noe særlig å snakke om, at det bare har vært en "greie" , men det har også vært de som hele tiden har villet se arr, sår, "redskaper" og sårstell, som hele tiden ville snakke om det, sjøl om jeg helst vil ha det for meg sjøl.
De kunne ikke forstå at jeg ville ha det alene, derfor blei det også vanskelig å være åpen, jeg har blitt såra mange ganger, de menneskene jeg har åpnet meg for, de jeg trodde var mine nærmeste har dolket meg i ryggen gang på gang, de har vendt meg ryggen når jeg har hatt størst behov for dem, de har vært de menneskene som har voldt meg størst skade.

De menneskene som betyr mest for meg, de jeg har nærmest, men som jeg alikevel ikke klarer å stole på, er mennesker som ikke vet så mye. Det fungerer best på den måten.

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg var delvis schizofren, det virker på en måte berfiende, jeg veit det høres sært ut, men det virker på en måte fint. Det å kunne snakke med blomster, ha små ting som ingen andre skjønner, men som er livsviktige, se nydelige ting i noe andre ikke ser i det hele tatt.

Jeg tenker noen ganger at jeg er merkelig, eller, jeg -er- merkelig, men noen ganger så tenker jeg at jeg er ekstra merkelig. De gangene jeg sier merkelige ting, eller tenker rare ting som ikke gir mening.
Jeg kan sitte i mørket, titte ut i ingenting, og så dukker det opp setninger som jeg ikke vet hvor kommer fra, eller hva betyr. Hva betyr: "Hattene lever elefanter"? eller; "skyene spiser epler"?
Jeg veit ikke, men det dukket opp, og det er på en måte fint, men skummelt.
Det er fint, for jeg har noe eget, noe ingen frostår, men også noe skummelt, for jeg skjønner det ikke sjøl.


Jeg har noen ting som er bare mine, jeg har spiseforstyrrelsen min, jeg har selvskadingen, pillene og noen av tankene mine, men det er jo ikke gode ting, det er trygge ting, men ikke gode.

Noen ganger er jeg redd når jeg er alene, ikke fordi jeg egentlig er redd, men fordi jeg er redd for at ingen skal savne meg, jeg tenker mye på døden, og det å ikke våkne imorgen, ikke det at jeg er suicidal nå, jeg er det innimellom, men ikke nå. Det er bare det at jeg tenker mye på det at det går an å legge seg en kveld, for så og ikke våkne dagen etter. Er det noen som kommer til å savne meg?
Eller blir jeg liggende her i mange dager, helt til jeg misser en avtale?

Det er en ting jeg er flink til, det å holde avtaler, jeg møter alltid opp, med mindre det er helt umulig å få til, og jeg møter alltid opp for tidlig, det er noe jeg har lært av pappa, men skal alltid gi et godt inntrykk ved å møte godt forberedt og i god tid. Det er bedre å kunne ta seg en kopp kaffe før en avtale enn å komme 2 minutter for seint!

:'(

jeg blir lei meg når venner som for en uke siden omtalte meg som bestevenn, ringte hele tiden og fant på ting med meg plutselig ikke tar kontakt, ekskluderer meg fra gjengen, unnlater å svare på meldinger, slutter å ringe og ikke inviterer meg med på ting mer.

det er sårt å se at jeg er bytta ut, ekskludert fra ting vi avtalte å gjøre sammen framover, bare bytta ut. de har funnet noen bedre enn meg, noen de liker bedre.

jeg sitter igjen uten en eneste melding, ikke noe svar, ikke noen ivitasjoner eller noen ting.
tingene vi avtalte å gjøre en gang i måneden, som var mitt forslag er jeg ikke med på lenger.

jeg skjønner ikke hvorfor, jeg har jo ikke sagt noe, ikke gjort noe, eneste jeg ahr gjort er å stille opp for dem. kjørt dem hist og her, hjulpet med det jeg kan, holdt dem med selskap, vært en skulder å gråte på, en støttende venninne i tunge stunder.
hva får man igjen for det?
man blir glemt, et kapittel de blar fram når ingen andre har tid eller lyst eller ork, da er man bra nok.
jeg trodde jeg var sterkere enn som så, jeg trodde jeg klarte å si ifra nå, men istede så sitter jeg her, ensom i mørket og fabler og grubler over hva jeg har gjort galt denne gangen.
og igjen tyr jeg til min beste venn, min eneste venn gjennom så mange år med venninner og kamerater, ekser og familie som jeg ikke har vært bra nok for; skalpeller og sårbehandling.

kuttene gjør at jeg slapper av, lappinga gjør at jeg fokuserer på andre ting.
jeg slipper å tenke på hvor jævlig dårlig jeg er som ikke er verdt venner engang.

visst har jeg andre venner, som bryr seg og som jeg er med ofte, som ringer eller sender melding tidlig på dagen og lurer på hvorfor jeg ikke er kommet for å "leke" med dem eller barna deres. eller som ber meg på middag eller spillkveld, men alikevel så skinner det gjennom dette med de vennene som kun finner det for godt å være med meg når det ikke er noen andre som har tid.
det er de som alltid kommer fram, som jeg ikke klarer å legge vekk, prøve å si nei til, be dem dra til helvete, si at jeg ikke er interressert i sånne vennskap.

jeg trodde jeg var sterk nok til det nå, jeg trodde jeg var tøff nok til å stå opp for meg selv og ikke finne meg i all dritt som blir slengt min vei, men jeg klarer ikke. noen av dem er rett og slett for sterke.

jeg får ta dem når jeg er blitt -meg- igjen, om jeg noengang finner tilbake til -meg-...

hva får mennesker til å handle så destruktivt?

jeg har ofte lurt på hvorfor jeg er så destruktiv.
hvorfor jeg spyr til jeg ikke orker å stå oppreist, hvorfor jeg kutter meg til jeg må sy, hvorfor jeg slår meg selv så hardt at jeg får store blåmerker, eller hvorfor jeg vandrer gatelangs midt på natta, ravende full, helt alene i de mørkeste gatene.
hvorfor er jeg så destruktiv?
hvorfor er det sånn at jeg vil meg selv enda mer vondt?
hvorfor vil jeg gjøre det andre har gjort værre?
hvorfor vil jeg forverre min egen situasjon?

for det er jo det jeg gjør, jeg prøver å gjøre det værre.
det er jo helt utrolig at noen vil seg selv så vondt.

det å skulle skjære i sin egen kropp til man må sy er ikke bare vondt, det er skremmende og sjenerende også. det er noe som alltid kommer til å være der. en evig påminnelse om hvor jævlig man en gang hadde det. hvorfor vil jeg minne meg selv på det?
jeg vil jo helst glemme, gjemme hendelsene og følelsene bort på et sted der jeg ikke finner dem igjen, noensinne. så jeg slipper å føle på det igjen.
men alikevel så lager jeg "bokmerker" på følelsene og hendelsene så de aldri kan bli borte.
hvorfor gjør man det?

eller det å vandre rundt, er jo så jeg like gjerne kunne lagt ut en annonse på nett og bedt om å bli voldtatt eller drept, hvordan i alle dager skal det liksom hjelpe?
det å kanskje måtte oppleve det igjen?

eller dette med maten, jeg vet jo så godt, så inderlig godt at det er farlig.
jeg vet hva som kan skje, jeg vet hvor skadet kroppen min kan bli innvendig, og utvendig.
men jeg gjør det alikevel.
jeg vet også at det er mye lurere å mosjonere mer, spise regelmessig og sunt.
jeg mosjonerer, og jeg spiser sunt, bare så altfor lite, altfor lite regelmessig og i tillegg kaster jeg opp. hva er logikken i det å vite hvor mye skade en påfører sin egen kropp innvendig, når man egentlig vil være vakker?
hva er vakkert med et menneske som ikke kan stå på beina fordi man er så dehydrert og sliten av å kaste opp? eller har så elendige tenner og innvoller at man kanskje ikke kan spise normal kost igjen?

jeg vet at jeg hater kroppen min, jeg vet at jeg gir meg selv skylden for alt vondt som har skjedd, men hvorfor gjør jeg det værre?

Mitt første innlegg..

Dette blir mitt første innlegg, det første jeg skriver i min egen blogg, min første blogg.
Det er skremmende, befriende og spennende, alt på en gang.

Jeg er et relativt oppegående menneske, har min egen leilighet, masse venner, hunden og katten min, et utad bra liv. Men inni meg er det kaos, kaos med mat, vekt, diverse stemmer, trang til kontroll og et tungt blikk tilbake på fortiden. En fortid jeg ikke kan glemme.

Jeg er ikke et offer, jeg er en overlever, selv om det har vært tungt, så har jeg overlevd, til tross for at det har vært nære på mange ganger, så har jeg overlevd.

Noe av grunnen til at jeg har startet en blogg er for å få skrevet ned tankene mine, for det er så mange av dem.
I tillegg er noe av grunnen at det er så tabu, det er jo mye mindre tabu nå, enn for bare ett år siden, men det er fortsatt et tabu med psykiske lidelser, traumer, det å i det hele tatt ha det vondt på en sånn måte at man får store problemer med å klare seg i hverdagen.

Grunnen til at jeg ikke har skrevet det første innlegget før nå, er at jeg har vært redd, redd for å bli avslørt, redd for å utlevere meg selv.
Grunnen til at jeg skriver det første innlegget nå er at jeg føler meg fanget i vennekretsen, jeg har noen ekstremt gode venner, noen som ikke stiller spørsmål, stiller opp uansett, seg meg, personen bak psykdommen, ikke bare alle bivirkningene av det å ha psykiske diagnoser.
Men jeg har også venner som hele tiden vil se arr, vil presse meg til det ytterste, neglisjerer det jeg sliter med. Og som i tillegg tror de vet alt om spiseforstyrrelser, depresjoner, traumer, suicidalitet eller hva annet, kun fordi de har "flørtet" med disse tingene når de var tidelig i tenårene, jeg skriver flørtet fordi det dreier seg om veldig korte perioder, eller veldig moderat.

Jeg vil ikke at de skal se alle sykdommene, jeg vil at de skal se meg, mennesket bak.
Jeg er ikke opptatt av sykdommene selv, jeg vil gjennom dem, bli frisk.
Mitt største ønske er å få et normalt liv, men det er vanskelig når man har mennesker i livet som til stadighet neglisjerer det man sliter mest med.

Jeg mener ikke at jeg har det så ille, jeg mener jeg har kommet utrolig langt, veien blir kortere å gå for hver dag som går, man lærer å takle det, man lærer å lukke øyne og ører for kommentarer som tynger en. Men det er ikke lett.