gamle stier gror sjelden igjen..

jeg har brukt mye tid og krefter på å skade meg sjøl på de merkeligste måter..

alt fra destruktive tanker til destruktiv oppførsel og adferd..

jeg har blit flinkere på den fysiske skadinga i form av kutt..
det har vært veldig lite av det :D

jeg har vært litt værre på mat og den psykiske delen.. men det blir i det minste ikke arr av det..

noe anna jeg har skada meg med er sex, ikke nødvendigvis fysisk sex, men det å gjøre meg tilgjengelig for det..
om de spør så får de ja..

det virker som om selvskadingen og piningen av meg sjøl aldri skal ta slutt..

så utrolig sliten..

jeg er så utrolig sliten..
jeg er sliten av å være sterk, jeg er sliten av å støtte andre, jeg er sliten av å ikke kunne vise at jeg har det vanskelig..

det er ufattelig tøft, det er slitsomt, og det er deprimerende..

det er vanskelig å ha en spiseforstyrrelse, være selvskader, deprimert og alt anna når man så gjerne vil ha venner, og vil være med dem så mye som mulig.. det er så utrolig slitsomt..

når søstra mi mener at jeg bare sitter på ræva og får penger av staten for det blir jeg så vanvittig såra.. ho aner virkelig ikke hvor mye jobb det er å holde seg flytende..

for meg er det vanskelig å tenke på søstrene og familien min, jeg er så anderles..
ene søstra mi går på universitetet.. andre jobber 100%..

jeg føler meg utrolig mislykka i forhold til dem, de har liksom sitt å slite med dem også..

hvorfor klarer dem, og ikke jeg?

tårer, smerte og skyldfølelse..

jeg er så utrolig nedfor nå, alt er bare kaos, kaos overalt..

det viser seg hele tiden at ting ikke er sånn som jeg tror, og at jeg overdriver og tar sorger på forskudd hele tiden..

idag er en sånn dag da alt går galt, man klarer ikke finne positive tanker, og det er smertefullt å prøve å dra fram smilet..
til og med maska er vanskelig å få på idag..

det er en typisk "inne-helt-alene" dag :(

tanker..

følelsen av å miste venner er veldig påtrengende..
jeg føler bare mer og mer at de er venner med meg fordi det er praktisk..
jeg har mulighet til å passe barn, kjøre og hente barn i barnehagen, jeg leiker med ungene når foreldra er slitne og trenger en pust i bakken, jeg lager middag om de ber om det, jeg kjører hit og dit og hjelper til med alt jeg kan..

det virker veldig tydelig for meg at de ikke er venner med meg fordi dem vil, men fordi det er praktisk.. iallefall nå, jeg har omtrent ikke hørt fra ene venninna mi på ei hel uke, og det lille jeg har snakket med henne har vært totalt overfladisk.. vi har treftes omtrent daglig siden mars.. men plutselig så hører jeg ikke noe fra henne, ho svarer omtrent ikke på meldinger, svarer ikke alltid når jeg ringer, lar det ringe veldig lenge før ho svarer.. inviterer meg ikke med på noen ting..
er avvisende eller uinteressert når jeg spør om de vil være med å finne på noe..

det eneste "gale" jeg har gjort var å stikke innom typen hennes på vei til butikken på tirsdag, jeg avr der i 15 minutter for å ta en røyk..

etter dette har det vært rimelig stille..
jeg veit at ho er sykelig sjalu, ho har sine grunner, men ho har ikke noen grunner til å ikke stole på meg..
jeg kunne aldri finne på å styre med typen hennes, ikke engang om de går fra hverandre..
man gjør bare ikke sånn..

jeg er skikkelig nede.. jeg tenker så mye på dette..

jeg har få venner, jeg har omtrent ikke noen som jeg henger med til vanlig..
det er noen få som jeg er med innimellom, men jeg har bare et par som jeg er med til vanlig.. forsvinner dem, så har jeg ikke noen egentlig..

da er det bare meg, bare meg og ikke noen andre..

er det meg det er noe galt med?
det er jo ikke normalt å ikke ha venner..
det er jo ikke normalt at vennene stikker èn etter èn..

kanskje jeg driver dem vekk..

ikke alt er rosenrødt, men ikke akkurat svart heller..

forrige uke, etter timen hos psykologen fikk jeg et angstanfall når jeg skulle slippe av noe hos en venninne.. dette førte til at jeg ikke fikk flytta bilen min med en gang, sånn som var planen, bilen min sto, låst og i en sone der parkering er forbudt, men kortest mulig stans for av eller på stigning/lessing er lov.. jeg fikk med andre ord bot..

jeg klaga på den dagen etter, gikk faktisk på rådhuset og fikk klageskjema..
psykologen min er kjempegrei, han skreiv at det kunne bekreftes at jeg har panikkangst, og at jeg derfor kan unnskyldes mindre overtredelser.. sånn som denne parkeringsboten..

jeg dro til rådhuset igjen, og spurte om hjelp til å fylle ut klagen, jeg var forberedt på å måtte vente lenge, betale bota, og mest sannsynlig ikke få innvilga klagen.. men istede blir jeg møtt av ei fantastisk blid og hyggelig dame, ei dame med empati og forståelse jeg ikke har vært borti før når det gjelder mennesker i kommune eller lignende..
ho hørte på det jeg hadde å si, så på skrivet psykologen hadde skrevet, og sa at det enkleste ville være at jeg tok med meg klageskjema og skriv fra psykologen, og så skulle ho sende melding å slette boten med det samme..

jeg blei helt himmelfallen, jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg..
jeg har ikke vært borti detta før..
jeg begynte nesten å gråte der og da..
jeg takka og takka, dama var så sykt hyggelig..
ho sa at det helt sikkert ikke var lett å leve med, og at jeg sikkert ikke trengte mer, og at siden jeg ikke hadde stått sånn til at jeg var til hinder, og at det var det skiltet det var, så gikk det an å se gjennom fingrene..

jeg var så glad når jeg dro fra rådhuset..

det overskygga nesten den vanskelige timen like før..
men bare nesten..

jeg sliter skikkelig med å ta til meg komplementer..
jeg begynenr faktisk innimellom å gråte, ikke fordi jeg blir rørt, men fordi jeg virkelig ikke kan tro at noen syns så fine ting om meg..
jeg blir jo til en viss grad rørt også, men mest av alt så føler jeg smerte, smerte fordi jeg ikke klarer å se meg sjøl sånn som andre beskriver meg..
og jeg klarer ikke å tro at det er sant..
det er jo ikke noen grunn til det...

jeg gråt hos psykologen, og jeg gråter når jeg skriver nå også..
det er vondt å tenke på at jeg ikke klarer å se at jeg innehar gode egenskaper..

grunnen til at jeg gråt var at psykologen min sa at ene kompisen min, ved å si at jeg var lett å åpne seg for, lett å snakke med, ga meg tre gode evner jeg visstnok har..
* Empati
* Forståelse
* Interesse

jeg gråt, fordi jeg klarer ikke å tro det..
det er virkelig ikke noe kult å være en person som griner av komplementer..
jeg skulle ønske jeg klarte å la være å tro på dem i stillhet, men jeg gråter..

jeg trodde..

jeg trodde faktisk på at tankene mine var irrasjonelle..
men nå er jeg ikke sikker..

hvis det ikke stemmer, hvorfor er han sånn da?
hvis han faktisk liker meg, sånn som han sier, hvorfor kommer det stadige unnskyldninger, stadige grunner til at det ikke passer?
jeg føler meg bare brukt, følelsene kommer tilbake..

det er som andre gangen igjen..
det var da de stygge tankene virkelig tok tak, det var da det gikk opp for meg at jeg er, og kommer alltid til å være damaged goods.. jeg kommer for alltid til å være merket, skadet.. ekkel..

for alltid kommer jeg til å fortjene det jeg får..

det er bare min egen feil, jeg lukket øynene og jeg gjorde ikke motstand..

jeg trodde at jeg kunne stole på han, jeg trodde denne fyren, som jeg har prata med i seks år, som jeg har møtt èn gang, det sa klikk.. jeg trodde han var den jeg har snakka med..
jeg trodde han var ok..

slagene ba jeg om, slagene ber jeg alltid om..

slagene, det harde, røffe, jeg ber alltid om det, det gjør ikke noe..
det er følelsene som er jævlige..

følelsen av at jeg har latt meg bruke igjen..


jeg revner nesten i to..

ene delen av meg skjemmes, ene delen føler seg jævlig..
den andre delen, sier at jeg fortjener det..

jeg er så delt...

hvordan skal jeg noen sinne få et "normalt" forhold til detta?
kan det i det hele tatt noen gang skje?

Jeg veit, men samtidig ikke..

jeg veit at jeg har destruktiv tankegang, jeg veit at den er ødeleggende for meg, jeg veit at den er feil..
men jeg klarer ikke å snu den, jeg klarer ikke å bruke hodet mitt, den rasjonelle siden av meg til å gjøre noe med det..

jeg snakka med psykologen min om disse tankene om at vennene mine ikke er vennene mine..
han sa at det ikke var tvangstanker, men ideer med tvangspreg, urasjonelle ideer med tvangspreg..

han ga meg en oppgave til neste gang, "hva er din beste egenskap"/"nevn en god egenskap du har"
jeg satt å tenkte de siste fem minuttene av timen, men jeg kunne ikke komme på noen ting..

jeg tenker fortsatt, men kan ikke komme på noe..

jeg veit ikke hvordan jeg skal løse dette..
det er vanskelig, jeg kan ikke akkurat spørre vennene mine heller, dette er jo ting alle veit om seg sjøl, om de finner ut at jeg ikke liker meg sjøl, da har dem iallefall ikke noen grunn til å like meg..

en egen greie..

jeg har en greie med at jeg er så fordømt negativ, og klarer å lage grunner til at jeg skal ha det ille..
lager grunner til at jeg skal ha det jævlig..
lager grunner til at jeg liksom fortjener det..

hvordan kan man mislike seg sjøl så sterkt at man hele tiden leiter etter små tegn, små hint om at de rundt som man er så glad i, og som man så gjerne vil ha masse kontakt med liksom skal mislike en?

jeg går konstant å ser etter små tegn på at venner og andre misliker meg..
ser etter små hint i ting de sier, måten de sier og gjør ting på, hint på at de egentlig ikke vil være med meg.. at de egentlig ikke vil være vennen min, men at de føler at de må..

det er destruerende, ikke bare for meg, men også for vennskap og vennene mine..
jeg ødelegger vennskap i min jakt på "bevis" for at de egentlig ikke liker meg..

det er sært, man leiter så inngående etter små tegn, små bevis, at man faktisk "jager" dem vekk..

jeg er alltid redd for å miste vennene mine, jeg er konstant usikker på om de faktisk er så glad i meg som de sier, jeg er konstant usikker på andre mennesker og deres hensikter..
jeg klarer ikke å tro på at de liker meg, og vil være med meg av egen fri vilje..
og jeg er så redd for at de ikke vil, at jeg skaper utrygge situasjoner, og jeg skaper en stressende hverdag, som igjen fører til at de ikke orker..

jeg lager situasjonene sjøl..
i min frykt for å miste dem, legger jeg grunnlaget for å miste dem..

jeg har blitt veldig bevisst på dette i det siste, men det igjen gjør at jeg blir enda mer usikker, for før ville jeg kanskje spurt, jeg ville prøvd å få noen form for bekreftelse på at jeg var ønska, nå tørr jeg ikke, i frykt for å jage dem vekk..
og da blir jeg usikker.. og stenger meg inne..

menneskelige relasjoner er det vanskeligste som finnes, men det er no livsnødvendig..

vi -må- ha det, men det er så altfor lett å ødelegge...