jeg trodde..

jeg trodde faktisk på at tankene mine var irrasjonelle..
men nå er jeg ikke sikker..

hvis det ikke stemmer, hvorfor er han sånn da?
hvis han faktisk liker meg, sånn som han sier, hvorfor kommer det stadige unnskyldninger, stadige grunner til at det ikke passer?
jeg føler meg bare brukt, følelsene kommer tilbake..

det er som andre gangen igjen..
det var da de stygge tankene virkelig tok tak, det var da det gikk opp for meg at jeg er, og kommer alltid til å være damaged goods.. jeg kommer for alltid til å være merket, skadet.. ekkel..

for alltid kommer jeg til å fortjene det jeg får..

det er bare min egen feil, jeg lukket øynene og jeg gjorde ikke motstand..

jeg trodde at jeg kunne stole på han, jeg trodde denne fyren, som jeg har prata med i seks år, som jeg har møtt èn gang, det sa klikk.. jeg trodde han var den jeg har snakka med..
jeg trodde han var ok..

slagene ba jeg om, slagene ber jeg alltid om..

slagene, det harde, røffe, jeg ber alltid om det, det gjør ikke noe..
det er følelsene som er jævlige..

følelsen av at jeg har latt meg bruke igjen..


jeg revner nesten i to..

ene delen av meg skjemmes, ene delen føler seg jævlig..
den andre delen, sier at jeg fortjener det..

jeg er så delt...

hvordan skal jeg noen sinne få et "normalt" forhold til detta?
kan det i det hele tatt noen gang skje?