en egen greie..

jeg har en greie med at jeg er så fordømt negativ, og klarer å lage grunner til at jeg skal ha det ille..
lager grunner til at jeg skal ha det jævlig..
lager grunner til at jeg liksom fortjener det..

hvordan kan man mislike seg sjøl så sterkt at man hele tiden leiter etter små tegn, små hint om at de rundt som man er så glad i, og som man så gjerne vil ha masse kontakt med liksom skal mislike en?

jeg går konstant å ser etter små tegn på at venner og andre misliker meg..
ser etter små hint i ting de sier, måten de sier og gjør ting på, hint på at de egentlig ikke vil være med meg.. at de egentlig ikke vil være vennen min, men at de føler at de må..

det er destruerende, ikke bare for meg, men også for vennskap og vennene mine..
jeg ødelegger vennskap i min jakt på "bevis" for at de egentlig ikke liker meg..

det er sært, man leiter så inngående etter små tegn, små bevis, at man faktisk "jager" dem vekk..

jeg er alltid redd for å miste vennene mine, jeg er konstant usikker på om de faktisk er så glad i meg som de sier, jeg er konstant usikker på andre mennesker og deres hensikter..
jeg klarer ikke å tro på at de liker meg, og vil være med meg av egen fri vilje..
og jeg er så redd for at de ikke vil, at jeg skaper utrygge situasjoner, og jeg skaper en stressende hverdag, som igjen fører til at de ikke orker..

jeg lager situasjonene sjøl..
i min frykt for å miste dem, legger jeg grunnlaget for å miste dem..

jeg har blitt veldig bevisst på dette i det siste, men det igjen gjør at jeg blir enda mer usikker, for før ville jeg kanskje spurt, jeg ville prøvd å få noen form for bekreftelse på at jeg var ønska, nå tørr jeg ikke, i frykt for å jage dem vekk..
og da blir jeg usikker.. og stenger meg inne..

menneskelige relasjoner er det vanskeligste som finnes, men det er no livsnødvendig..

vi -må- ha det, men det er så altfor lett å ødelegge...