bare jeg kan styre meg selv..

mesteparten av livet mitt har jeg gått rundt som et spøkelse, eller, ikke direkte spøkelse, men jeg har ikke tatt grep om mitt eget liv. jeg har gjort det jeg har måtta gjøre for å overleve, eller eventuelt dø, alt etter som hvordan jeg har hatt det. jeg har aldri egentlit tatt grep om mitt liv, jeg har aldri sett så langt fram som å egentlig ta en veloverveid avgjørelse når det kommer til yrke, skolegang, eller andre sånne ting. jeg har ofte lurt på hvorfor jeg faktisk kasta terning om hva slags linje jeg skulle sette som førstevalg når jeg skulle søke på videregående opplæring, det var jo bare en tilfeldighet som gjorde at jeg har tatt den utdanningen jeg har tatt.
hadde jeg fått et anna tall så hadde jeg ikke trengt å gå grunnkurs (jeg veit at det ikke heter det lenger nå, men det er ikke så lett å snu på disse navnene) på nytt, nå må jeg ta to-årig videregående før jeg må ta psykologi på høyskole eller universitet.

jeg har bestemt meg hva jeg vil bli, jeg veit faktisk ikke om det er noe yrke, jeg har bare funnet ut hva slags utdanning jeg skal ha. hva jeg vil lære, hva jeg vil jobbe med, uavhengig om det faktisk finnes et yrke der jeg trenger alt.

jeg har en god kompis, han har akkurat begynt på skolen igjen, han skal ta ingeniør(skrives det egentlig sånn?) utdanning på høyskole, jeg er stolt av han, han har ikke helt troa på seg sjøl, men han tar tak, han gjør noe han har lyst til.
vi satt og snakka lenge i natt, jeg kjørte han hjem fra fest, han er så hyggelig, han veit mye om meg, hva jeg har vært igjennom, hvordan jeg har hatt det, hva jeg sliter med og så videre. han er helt utrolig, men nå har han et problem, han styra med ei jente for en stund siden, ei som ikke virker helt god, han var hos meg en stund etter bursdagen sin, og vi tok noen øl, snakka litt, han fikk så mange meldinger, og skreiv veldig lange svar, iallefall så det sånn ut, jeg spurte på en tøysete om hvem det var, og om han skulle skrive ei hel bok, etter hvert fikk jeg vite om alle meldingene, hva som hadde skjedd forut, hvor lenge de hadde kjent hverandre og alt det der. jenta er virkelig psycho, jeg er jo ikke akkurat frisk sjøl, men jeg kjenner igjen alle tegnene, alle de måtene jeg prøvde å manipulere min eks på mens vi var sammen. ho gjør det samme, for eksempel så var det en melding som opprørte meg veldig, han skreiv at han ikke hadde så mye mulighet til å skrive meldinger fordi han var opptatt, han var høflig, og sa det på en pen måte, ikke noe noen ville tatt ille opp, men han fikk et skummelt svar, et svar som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. ho skrev at ho ikke skulle forstyrre, at ho hadde mest lyst til å kjøre av veien, og at ho ikke var verdt noe. ho trua rett og slett med å ta livet av seg, fordi ho fikk et svar som ikke stemte overens med hennes forestillinger.
vi prata lenge om henne, og jeg forklarte etter beste evne hvordan jeg så det, han fortalte jo mye om henne, intime detaljer om hennes psyke sånn som ho hadde fortalt han det, og det stemte ikke. det adda ikke opp, jeg sa at det var noe galt her, og at jeg kjente meg veldig igjen i hvordan ho prøvde å manipulere han, og sa at han burde, for hans egen del, avslutte forholdet.

han avsluttet forholdet, men ho vil ikke la han være i fred, og den stakkars kompisen min er for snill, han er redd for henne, for han bryr seg jo, så han svarer og prøver hele tiden og gjøre henne glad, og gjør det han kan for at ho skal ha det bra. det han ikke ser, som skremmer meg veldig mye, er hvilken innvirkning dette kan ha på han, han er en fantastisk fyr, nydelig, han kan få hvem jente han vil, men denne jenta her vil altså ikke gi slipp på han, og det kan skade han mye.

i natt når jeg kjørte han hjem, så satt vi i bilen og snakka i flere timer, han prata litt om denne eksen, eller, jeg veit ikke om jeg kan kalle det en eks, for de var ikke sammen i mer enn en uke eller sånn, men iallefall, denna jenta. han kunne fortelle det at de to ukene han hadde hatt ferie i sommer så hadde han vært veldig mye med henne, ho hadde visst ikke hatt det bra, og dumsnill som han er, så hadde han jo vært med henne, den ene dagen han hadde sagt at han ville være med meg og et felles vennepar av oss så hadde det klikka totalt for henne, ho hadde flydd i taket og truet med diverse, så han hadde latt være å finne på noe med oss.
dette skremmer meg, for ho har et enormt tak på han.

jeg har innstendig bedt han om å bryte all kontakt, blokkere og slette overalt, på msn, nettby, facebook, alle sånne kanaler, og la være å ta telefonen om ho ringer og heller ikke svare på meldinger om det skulle komme noen, men han får så dårlig samvittighet stakkars.
jeg er så bekymra for han, jeg så hvilken innvirkning det hadde på eksen min at jeg var psyk, jeg har sett hva slags innvirkning det har på de rundt en, iallefall når man er så psyk at man bruker manipulasjon, og psyken for å holde på folk, det er en skummel ting, og jeg er redd han skal komme ut som den tapende part, med hodet først utfor et stup.

Jeg har tenkt litt..

Den siste tiden har jeg tenkt masse, tenkt på det som har vært, det som er og det som kanskje kommer. Det er tungt og se framover, iallefall når man skulle ønske man var noen man ikke er, eller kan bli.

Livet er ikke alltid like lett, det finnes alltid motbakker, men innimellom blir motbakkene til nedforbakker som er lettere og sykle, eller til stup man ikke klarer å stoppe for.
Det er vanskelig å leve et liv man skulle ønske at folk forstod, men som man samtidig ikke vil fortelle om, i frykt for å bli sett rart på, eller i værste fall føre til at en blir utstøtt.

Jeg er veldig forsiktig med å fortelle om mine psykiske ting, mine problemer, arrene mine, hvor alt kommer fra. Jeg vil at folk skal like meg som jeg er, uten at det er medlidenhet som er grunnen.
Jeg er et menneske, ei jente, kanskje er det galt av meg, men jeg har prøvd å være åpen, jeg har prøvd å møte folk med å advare dem, for også å skåne meg sjøl mot folk som vil vende meg ryggen, jeg har prøvd å skjule alt, ikke fortelle noen ting, bare være "normal".

Det jeg fant ut var at det er lett for at man blir en souvernir om man er veldig åpen, eller at de som vet blir veldig nysgjerrig og overtrår grensene. Det er en smal sti som må følges for at det ikke skal bli merkelig.
Det har vært de som har syntes at det ikke har vært noe særlig å snakke om, at det bare har vært en "greie" , men det har også vært de som hele tiden har villet se arr, sår, "redskaper" og sårstell, som hele tiden ville snakke om det, sjøl om jeg helst vil ha det for meg sjøl.
De kunne ikke forstå at jeg ville ha det alene, derfor blei det også vanskelig å være åpen, jeg har blitt såra mange ganger, de menneskene jeg har åpnet meg for, de jeg trodde var mine nærmeste har dolket meg i ryggen gang på gang, de har vendt meg ryggen når jeg har hatt størst behov for dem, de har vært de menneskene som har voldt meg størst skade.

De menneskene som betyr mest for meg, de jeg har nærmest, men som jeg alikevel ikke klarer å stole på, er mennesker som ikke vet så mye. Det fungerer best på den måten.

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg var delvis schizofren, det virker på en måte berfiende, jeg veit det høres sært ut, men det virker på en måte fint. Det å kunne snakke med blomster, ha små ting som ingen andre skjønner, men som er livsviktige, se nydelige ting i noe andre ikke ser i det hele tatt.

Jeg tenker noen ganger at jeg er merkelig, eller, jeg -er- merkelig, men noen ganger så tenker jeg at jeg er ekstra merkelig. De gangene jeg sier merkelige ting, eller tenker rare ting som ikke gir mening.
Jeg kan sitte i mørket, titte ut i ingenting, og så dukker det opp setninger som jeg ikke vet hvor kommer fra, eller hva betyr. Hva betyr: "Hattene lever elefanter"? eller; "skyene spiser epler"?
Jeg veit ikke, men det dukket opp, og det er på en måte fint, men skummelt.
Det er fint, for jeg har noe eget, noe ingen frostår, men også noe skummelt, for jeg skjønner det ikke sjøl.


Jeg har noen ting som er bare mine, jeg har spiseforstyrrelsen min, jeg har selvskadingen, pillene og noen av tankene mine, men det er jo ikke gode ting, det er trygge ting, men ikke gode.

Noen ganger er jeg redd når jeg er alene, ikke fordi jeg egentlig er redd, men fordi jeg er redd for at ingen skal savne meg, jeg tenker mye på døden, og det å ikke våkne imorgen, ikke det at jeg er suicidal nå, jeg er det innimellom, men ikke nå. Det er bare det at jeg tenker mye på det at det går an å legge seg en kveld, for så og ikke våkne dagen etter. Er det noen som kommer til å savne meg?
Eller blir jeg liggende her i mange dager, helt til jeg misser en avtale?

Det er en ting jeg er flink til, det å holde avtaler, jeg møter alltid opp, med mindre det er helt umulig å få til, og jeg møter alltid opp for tidlig, det er noe jeg har lært av pappa, men skal alltid gi et godt inntrykk ved å møte godt forberedt og i god tid. Det er bedre å kunne ta seg en kopp kaffe før en avtale enn å komme 2 minutter for seint!