Mitt første innlegg..

Dette blir mitt første innlegg, det første jeg skriver i min egen blogg, min første blogg.
Det er skremmende, befriende og spennende, alt på en gang.

Jeg er et relativt oppegående menneske, har min egen leilighet, masse venner, hunden og katten min, et utad bra liv. Men inni meg er det kaos, kaos med mat, vekt, diverse stemmer, trang til kontroll og et tungt blikk tilbake på fortiden. En fortid jeg ikke kan glemme.

Jeg er ikke et offer, jeg er en overlever, selv om det har vært tungt, så har jeg overlevd, til tross for at det har vært nære på mange ganger, så har jeg overlevd.

Noe av grunnen til at jeg har startet en blogg er for å få skrevet ned tankene mine, for det er så mange av dem.
I tillegg er noe av grunnen at det er så tabu, det er jo mye mindre tabu nå, enn for bare ett år siden, men det er fortsatt et tabu med psykiske lidelser, traumer, det å i det hele tatt ha det vondt på en sånn måte at man får store problemer med å klare seg i hverdagen.

Grunnen til at jeg ikke har skrevet det første innlegget før nå, er at jeg har vært redd, redd for å bli avslørt, redd for å utlevere meg selv.
Grunnen til at jeg skriver det første innlegget nå er at jeg føler meg fanget i vennekretsen, jeg har noen ekstremt gode venner, noen som ikke stiller spørsmål, stiller opp uansett, seg meg, personen bak psykdommen, ikke bare alle bivirkningene av det å ha psykiske diagnoser.
Men jeg har også venner som hele tiden vil se arr, vil presse meg til det ytterste, neglisjerer det jeg sliter med. Og som i tillegg tror de vet alt om spiseforstyrrelser, depresjoner, traumer, suicidalitet eller hva annet, kun fordi de har "flørtet" med disse tingene når de var tidelig i tenårene, jeg skriver flørtet fordi det dreier seg om veldig korte perioder, eller veldig moderat.

Jeg vil ikke at de skal se alle sykdommene, jeg vil at de skal se meg, mennesket bak.
Jeg er ikke opptatt av sykdommene selv, jeg vil gjennom dem, bli frisk.
Mitt største ønske er å få et normalt liv, men det er vanskelig når man har mennesker i livet som til stadighet neglisjerer det man sliter mest med.

Jeg mener ikke at jeg har det så ille, jeg mener jeg har kommet utrolig langt, veien blir kortere å gå for hver dag som går, man lærer å takle det, man lærer å lukke øyne og ører for kommentarer som tynger en. Men det er ikke lett.