:'(

jeg blir lei meg når venner som for en uke siden omtalte meg som bestevenn, ringte hele tiden og fant på ting med meg plutselig ikke tar kontakt, ekskluderer meg fra gjengen, unnlater å svare på meldinger, slutter å ringe og ikke inviterer meg med på ting mer.

det er sårt å se at jeg er bytta ut, ekskludert fra ting vi avtalte å gjøre sammen framover, bare bytta ut. de har funnet noen bedre enn meg, noen de liker bedre.

jeg sitter igjen uten en eneste melding, ikke noe svar, ikke noen ivitasjoner eller noen ting.
tingene vi avtalte å gjøre en gang i måneden, som var mitt forslag er jeg ikke med på lenger.

jeg skjønner ikke hvorfor, jeg har jo ikke sagt noe, ikke gjort noe, eneste jeg ahr gjort er å stille opp for dem. kjørt dem hist og her, hjulpet med det jeg kan, holdt dem med selskap, vært en skulder å gråte på, en støttende venninne i tunge stunder.
hva får man igjen for det?
man blir glemt, et kapittel de blar fram når ingen andre har tid eller lyst eller ork, da er man bra nok.
jeg trodde jeg var sterkere enn som så, jeg trodde jeg klarte å si ifra nå, men istede så sitter jeg her, ensom i mørket og fabler og grubler over hva jeg har gjort galt denne gangen.
og igjen tyr jeg til min beste venn, min eneste venn gjennom så mange år med venninner og kamerater, ekser og familie som jeg ikke har vært bra nok for; skalpeller og sårbehandling.

kuttene gjør at jeg slapper av, lappinga gjør at jeg fokuserer på andre ting.
jeg slipper å tenke på hvor jævlig dårlig jeg er som ikke er verdt venner engang.

visst har jeg andre venner, som bryr seg og som jeg er med ofte, som ringer eller sender melding tidlig på dagen og lurer på hvorfor jeg ikke er kommet for å "leke" med dem eller barna deres. eller som ber meg på middag eller spillkveld, men alikevel så skinner det gjennom dette med de vennene som kun finner det for godt å være med meg når det ikke er noen andre som har tid.
det er de som alltid kommer fram, som jeg ikke klarer å legge vekk, prøve å si nei til, be dem dra til helvete, si at jeg ikke er interressert i sånne vennskap.

jeg trodde jeg var sterk nok til det nå, jeg trodde jeg var tøff nok til å stå opp for meg selv og ikke finne meg i all dritt som blir slengt min vei, men jeg klarer ikke. noen av dem er rett og slett for sterke.

jeg får ta dem når jeg er blitt -meg- igjen, om jeg noengang finner tilbake til -meg-...

hva får mennesker til å handle så destruktivt?

jeg har ofte lurt på hvorfor jeg er så destruktiv.
hvorfor jeg spyr til jeg ikke orker å stå oppreist, hvorfor jeg kutter meg til jeg må sy, hvorfor jeg slår meg selv så hardt at jeg får store blåmerker, eller hvorfor jeg vandrer gatelangs midt på natta, ravende full, helt alene i de mørkeste gatene.
hvorfor er jeg så destruktiv?
hvorfor er det sånn at jeg vil meg selv enda mer vondt?
hvorfor vil jeg gjøre det andre har gjort værre?
hvorfor vil jeg forverre min egen situasjon?

for det er jo det jeg gjør, jeg prøver å gjøre det værre.
det er jo helt utrolig at noen vil seg selv så vondt.

det å skulle skjære i sin egen kropp til man må sy er ikke bare vondt, det er skremmende og sjenerende også. det er noe som alltid kommer til å være der. en evig påminnelse om hvor jævlig man en gang hadde det. hvorfor vil jeg minne meg selv på det?
jeg vil jo helst glemme, gjemme hendelsene og følelsene bort på et sted der jeg ikke finner dem igjen, noensinne. så jeg slipper å føle på det igjen.
men alikevel så lager jeg "bokmerker" på følelsene og hendelsene så de aldri kan bli borte.
hvorfor gjør man det?

eller det å vandre rundt, er jo så jeg like gjerne kunne lagt ut en annonse på nett og bedt om å bli voldtatt eller drept, hvordan i alle dager skal det liksom hjelpe?
det å kanskje måtte oppleve det igjen?

eller dette med maten, jeg vet jo så godt, så inderlig godt at det er farlig.
jeg vet hva som kan skje, jeg vet hvor skadet kroppen min kan bli innvendig, og utvendig.
men jeg gjør det alikevel.
jeg vet også at det er mye lurere å mosjonere mer, spise regelmessig og sunt.
jeg mosjonerer, og jeg spiser sunt, bare så altfor lite, altfor lite regelmessig og i tillegg kaster jeg opp. hva er logikken i det å vite hvor mye skade en påfører sin egen kropp innvendig, når man egentlig vil være vakker?
hva er vakkert med et menneske som ikke kan stå på beina fordi man er så dehydrert og sliten av å kaste opp? eller har så elendige tenner og innvoller at man kanskje ikke kan spise normal kost igjen?

jeg vet at jeg hater kroppen min, jeg vet at jeg gir meg selv skylden for alt vondt som har skjedd, men hvorfor gjør jeg det værre?

Mitt første innlegg..

Dette blir mitt første innlegg, det første jeg skriver i min egen blogg, min første blogg.
Det er skremmende, befriende og spennende, alt på en gang.

Jeg er et relativt oppegående menneske, har min egen leilighet, masse venner, hunden og katten min, et utad bra liv. Men inni meg er det kaos, kaos med mat, vekt, diverse stemmer, trang til kontroll og et tungt blikk tilbake på fortiden. En fortid jeg ikke kan glemme.

Jeg er ikke et offer, jeg er en overlever, selv om det har vært tungt, så har jeg overlevd, til tross for at det har vært nære på mange ganger, så har jeg overlevd.

Noe av grunnen til at jeg har startet en blogg er for å få skrevet ned tankene mine, for det er så mange av dem.
I tillegg er noe av grunnen at det er så tabu, det er jo mye mindre tabu nå, enn for bare ett år siden, men det er fortsatt et tabu med psykiske lidelser, traumer, det å i det hele tatt ha det vondt på en sånn måte at man får store problemer med å klare seg i hverdagen.

Grunnen til at jeg ikke har skrevet det første innlegget før nå, er at jeg har vært redd, redd for å bli avslørt, redd for å utlevere meg selv.
Grunnen til at jeg skriver det første innlegget nå er at jeg føler meg fanget i vennekretsen, jeg har noen ekstremt gode venner, noen som ikke stiller spørsmål, stiller opp uansett, seg meg, personen bak psykdommen, ikke bare alle bivirkningene av det å ha psykiske diagnoser.
Men jeg har også venner som hele tiden vil se arr, vil presse meg til det ytterste, neglisjerer det jeg sliter med. Og som i tillegg tror de vet alt om spiseforstyrrelser, depresjoner, traumer, suicidalitet eller hva annet, kun fordi de har "flørtet" med disse tingene når de var tidelig i tenårene, jeg skriver flørtet fordi det dreier seg om veldig korte perioder, eller veldig moderat.

Jeg vil ikke at de skal se alle sykdommene, jeg vil at de skal se meg, mennesket bak.
Jeg er ikke opptatt av sykdommene selv, jeg vil gjennom dem, bli frisk.
Mitt største ønske er å få et normalt liv, men det er vanskelig når man har mennesker i livet som til stadighet neglisjerer det man sliter mest med.

Jeg mener ikke at jeg har det så ille, jeg mener jeg har kommet utrolig langt, veien blir kortere å gå for hver dag som går, man lærer å takle det, man lærer å lukke øyne og ører for kommentarer som tynger en. Men det er ikke lett.