jeg forbanner meg..

jeg forbanner hva jeg er blitt, hvordan jeg har det.. at jeg aldri kan være bra nok..

jeg faller alltid tilbake til galme synder..

uansett hva jeg gjør, så ender det i at jeg får dårlig samvittighet, fordi jeg alltid tar feil valg..

spiseforstyrrelser og selvskading.. hva er det godt for?
uansett hvor tynn eller pen jeg blir, det kommer fortsatt ikke til å være bra nok.. så hvorfor gidde?

jeg spiser, så føler jeg meg ekkel, spiser enda mer, springer på badet, og alt havner i do..
og så føler jeg meg bare enda eklere, så da skader jeg meg etterpå.. og så får jeg dårlig samvittighet for det, så da spiser jeg litt igjen.. og så er det samma runde om igjen :s

jeg er totalt fucked i hodet..
hva er vitsen med et liv som dette?
hvorfor leve bare for å ha det jævlig?
kun for at de som sier de er glad i meg, i tilfelle det er sant, noe jeg tviler sterkt på..?

er ikke det veldig egoistisk av dem?
om de er glad i meg.. å kreve å ha meg i live, kun fordi de ville blitt lei seg om jeg ikke var her mer..

det er noe jeg ikke skjønner..

alle sier at det er så egoistisk, at det er den mest egoistiske handlingen av alt, det å ta livet av seg..
jaha.. men hva med det å kreve at noen holder seg i live da, bare fordi de ville blitt lei seg..
er ikke det egoistisk?
det er jo mere egoistisk..

de krever at et anna menneske skal lide, ha det vondt, hate livet og alt, bare for å skåne seg sjøl..
den tanken har de ikke tenkt..

jeg tenker mye at det ville vært en veldignelse, om jeg bare døde, for meg, som da slipper å ta livet av meg, og for de rundt, som eventuelt ville blitt berørt om jeg ble borte.. da slipper de tanken om at jeg avsluttet det, samtidig som de slapp byrden med at jeg fortsatt lever..

akkurat nå ville det vært en veldignelse om jeg ikke våknet imorgen..

det er jo lov å håpe..