nervøsitet, urolighet, usikkerhet, kjærlighet..

jeg er skikkelig nervøs, jeg er skikkelig nervøs fordi jeg så gjerne vil begynne på skole igjen til høsten. det har vært snakka om i litt mer enn et halvt år, men idag fant jeg ut ting som burde vært fortalt meg for lenge siden.. eller som jeg kanskje burde funnet ut sjøl?

jeg hadde tenkt å kanskje søke på særskilt grunnlag siden jeg blei "psyk" og sluttet utdanninga mi..
men når jeg snakka med rådgiver ved OPUS idag, så sa ho at det ikke var noe som het det lenger, og at det ikke var noen vits i å søke det for meg, i tillegg kunne ho fortelle meg at jeg ikke lenger har "ungdomsretten" min, og at jeg derfor kommer lenger bak i køen, og risikerer at jeg ikke får skoleplass ved en vanlig videregående skole..
det betyr voksenopplæring, eller privatskole, for jeg er ikke strukturert nok til å ta det som privatist, ikke tror jeg at jeg kan få nok studiekompetanse av det heller..

voksenopplæring her jeg bor betyr at jeg må ta allmennfaglig påbygning over to år, noe jeg absolutt ikke hadde regna med, av den enkle grunn at de bare kjører tre av seks fag pr år her..
om jeg alikevel vil ta det i løpet av ett år så betyr det pendling til nabobyen for å ta de siste tre fagene der, eller ta de siste tre fagene som privatist..

skal jeg gå privatskole koster det 47 300,- det er riktignok noe NAV mest sannsynlig vil betale for meg, men det betyr fortsatt pendling, og ikke bare noen dager, men hver dag.. det kan bli veldig slitsomt..

et annet alternativ jeg har er å begynne på skole i den byen kjæresten min skal ta mastergraden sin, om jeg kommer inn der da.. og om jeg er klar til å slippe litt på psykologen min, om jeg føler meg frisk nok til å flytte to timer med bil vekk herfra..


jeg er urolig for hva framtiden og de neste månedene vil bringe med seg..
jeg har det fint, eller, relativt fint..
jeg tenker mye på skading og at jeg ikke er bra nok, får skikkelig skyldfølelse hver gang jeg spiser og føler meg rett og slett rastløs og lite oppegående..
jeg svever på en måte..
det er skikkelig ekkelt..



jeg er usikker på detta forholdet, jeg er usikker på vennene mine, jeg er usikker på meg sjøl og alt jeg føler og tenker og tror og mener..
jeg er usikker på om jeg kommer til å klare det..
eller om jeg kommer til å stupe i bakken denne gangen som så mange ganger tidligere..

i tillegg er jeg usikker på om jeg kan ha en negativ effekt på kjæresten min..
det kan virke sånn innimellom, og jeg er redd for å bruke han opp..
hen er så herlig, men jeg er faktisk, uansett hvor rart det høres ut, usikker på om han er "ekte"..

er det normalt?

er det vanlig å irritere seg over kjærestens uvaner allerede etter èn måned?
er det normalt å miste "forelska-følelsen" etter under èn måned?

jeg vil ikke miste han, ikke egentlig, men jeg vil ikke miste meg sjøl heller, på en måte :s

det er bare så vanskelig å få det til..
jeg hadde akkurat blitt fortrolig med det å skulle være aleine en stund, det å skulle være singel..
faktisk sove aleine hver natt, sitte hjemme i mørket og stillheten, bare for å tenke..

nå er det noe som skjer hele tiden..

er det normalt at det er slitsomt?

er det normalt å føle som jeg gjør?