nervøsitet, urolighet, usikkerhet, kjærlighet..

jeg er skikkelig nervøs, jeg er skikkelig nervøs fordi jeg så gjerne vil begynne på skole igjen til høsten. det har vært snakka om i litt mer enn et halvt år, men idag fant jeg ut ting som burde vært fortalt meg for lenge siden.. eller som jeg kanskje burde funnet ut sjøl?

jeg hadde tenkt å kanskje søke på særskilt grunnlag siden jeg blei "psyk" og sluttet utdanninga mi..
men når jeg snakka med rådgiver ved OPUS idag, så sa ho at det ikke var noe som het det lenger, og at det ikke var noen vits i å søke det for meg, i tillegg kunne ho fortelle meg at jeg ikke lenger har "ungdomsretten" min, og at jeg derfor kommer lenger bak i køen, og risikerer at jeg ikke får skoleplass ved en vanlig videregående skole..
det betyr voksenopplæring, eller privatskole, for jeg er ikke strukturert nok til å ta det som privatist, ikke tror jeg at jeg kan få nok studiekompetanse av det heller..

voksenopplæring her jeg bor betyr at jeg må ta allmennfaglig påbygning over to år, noe jeg absolutt ikke hadde regna med, av den enkle grunn at de bare kjører tre av seks fag pr år her..
om jeg alikevel vil ta det i løpet av ett år så betyr det pendling til nabobyen for å ta de siste tre fagene der, eller ta de siste tre fagene som privatist..

skal jeg gå privatskole koster det 47 300,- det er riktignok noe NAV mest sannsynlig vil betale for meg, men det betyr fortsatt pendling, og ikke bare noen dager, men hver dag.. det kan bli veldig slitsomt..

et annet alternativ jeg har er å begynne på skole i den byen kjæresten min skal ta mastergraden sin, om jeg kommer inn der da.. og om jeg er klar til å slippe litt på psykologen min, om jeg føler meg frisk nok til å flytte to timer med bil vekk herfra..


jeg er urolig for hva framtiden og de neste månedene vil bringe med seg..
jeg har det fint, eller, relativt fint..
jeg tenker mye på skading og at jeg ikke er bra nok, får skikkelig skyldfølelse hver gang jeg spiser og føler meg rett og slett rastløs og lite oppegående..
jeg svever på en måte..
det er skikkelig ekkelt..



jeg er usikker på detta forholdet, jeg er usikker på vennene mine, jeg er usikker på meg sjøl og alt jeg føler og tenker og tror og mener..
jeg er usikker på om jeg kommer til å klare det..
eller om jeg kommer til å stupe i bakken denne gangen som så mange ganger tidligere..

i tillegg er jeg usikker på om jeg kan ha en negativ effekt på kjæresten min..
det kan virke sånn innimellom, og jeg er redd for å bruke han opp..
hen er så herlig, men jeg er faktisk, uansett hvor rart det høres ut, usikker på om han er "ekte"..

er det normalt?

er det vanlig å irritere seg over kjærestens uvaner allerede etter èn måned?
er det normalt å miste "forelska-følelsen" etter under èn måned?

jeg vil ikke miste han, ikke egentlig, men jeg vil ikke miste meg sjøl heller, på en måte :s

det er bare så vanskelig å få det til..
jeg hadde akkurat blitt fortrolig med det å skulle være aleine en stund, det å skulle være singel..
faktisk sove aleine hver natt, sitte hjemme i mørket og stillheten, bare for å tenke..

nå er det noe som skjer hele tiden..

er det normalt at det er slitsomt?

er det normalt å føle som jeg gjør?

et faktum

tilstanden er et faktum, jeg -er- forelska..

jeg liker egentlig ikke denne følelsen, ikke fordi den ikke er god, men fordi jeg er så altfor sikker på at det ikke kommer til å vare..

gode ting varer sjelden :(

dum, dummere, dummest!!

ikke bare har jeg klart å bli glad i fyren, nå er han faktisk kjæresten min :s

holy christ!!

..

hva gjør man når man veit at man har driti seg skikkelig ut?

jeg merker at han betyr ganske mye for meg, jeg kjenner han jo nesten ikke..
det er ikke mer enn en måned siden vi treftes første gangen..

vi har treftes ofte, men alikevel, hva faen!?!

jeg veit ikke hva jeg skal gjøre, jeg begynte faktisk å gråte når han blei irritert på mine idiotiske tanker.. min idiotiske måte å oppføre meg på..
det at jeg er så forbanna feig at jeg tar opp alvorlige ting på msn(?!)
jeg begynte seriøst å gråte, og jeg blei redd for å "miste" han..

jeg skjønner det ikke..
det er ikke en forelskelse, jeg er blitt glad i han, men det er ikke en forelskelse..

han er kommet så sinnsykt tett innpå meg, jeg skjønner ikke hvordan han har klart det, eller hvordan jeg kan ha tillatt det..

jeg var jo så klar fra starten av, dette er -kun- sex, det er ikke noe mer..
det kan aldri bli noe forhold utav det, det kan ikke bli noe mer enn rein sex..

jeg skjønner ikke hva som skjedde.. :s

han kom under huden på meg, og nå er jeg sårbar og åpen..
han har all makt, all makt til å såre meg, all makt til å skade meg om han vil..

jeg er hjelpesløs og blottlagt.. IGJEN..

Shit!!

den ubetalte hora har gått hen å blitt glad i en fyr :s

hva faen gjør jeg nå?

jeg kjenner han egentlig ikke.. bare litt..
sexen er ok, men jeg gjør det mest for han..
men det veit ikke han da..
han veit ikke at hver gang han gir meg en orgasme så gjør det vondt i sjela..

ikke kan jeg si det heller..

hva pokker gjør jeg nå?

CRAP!!!

altså, jeg har en greie med at jeg er damaged goods, på grunn av noen overgrep..
med damaged goods mener jeg at jeg er skada, jeg er for alltid merka på en negativ måte..

i forbindelse med dette så føler jeg ofte, nesten hele tiden, at jeg "er til for den andre"..
om den andre vil, så -skal- også jeg..
da -skal- jeg stille meg til disposisjon for han, eller henne.. alt ettersom..

i bunn og grunn er jeg ei ubetalt hore..