tanker..

følelsen av å miste venner er veldig påtrengende..
jeg føler bare mer og mer at de er venner med meg fordi det er praktisk..
jeg har mulighet til å passe barn, kjøre og hente barn i barnehagen, jeg leiker med ungene når foreldra er slitne og trenger en pust i bakken, jeg lager middag om de ber om det, jeg kjører hit og dit og hjelper til med alt jeg kan..

det virker veldig tydelig for meg at de ikke er venner med meg fordi dem vil, men fordi det er praktisk.. iallefall nå, jeg har omtrent ikke hørt fra ene venninna mi på ei hel uke, og det lille jeg har snakket med henne har vært totalt overfladisk.. vi har treftes omtrent daglig siden mars.. men plutselig så hører jeg ikke noe fra henne, ho svarer omtrent ikke på meldinger, svarer ikke alltid når jeg ringer, lar det ringe veldig lenge før ho svarer.. inviterer meg ikke med på noen ting..
er avvisende eller uinteressert når jeg spør om de vil være med å finne på noe..

det eneste "gale" jeg har gjort var å stikke innom typen hennes på vei til butikken på tirsdag, jeg avr der i 15 minutter for å ta en røyk..

etter dette har det vært rimelig stille..
jeg veit at ho er sykelig sjalu, ho har sine grunner, men ho har ikke noen grunner til å ikke stole på meg..
jeg kunne aldri finne på å styre med typen hennes, ikke engang om de går fra hverandre..
man gjør bare ikke sånn..

jeg er skikkelig nede.. jeg tenker så mye på dette..

jeg har få venner, jeg har omtrent ikke noen som jeg henger med til vanlig..
det er noen få som jeg er med innimellom, men jeg har bare et par som jeg er med til vanlig.. forsvinner dem, så har jeg ikke noen egentlig..

da er det bare meg, bare meg og ikke noen andre..

er det meg det er noe galt med?
det er jo ikke normalt å ikke ha venner..
det er jo ikke normalt at vennene stikker èn etter èn..

kanskje jeg driver dem vekk..