Jeg har tenkt litt..

Den siste tiden har jeg tenkt masse, tenkt på det som har vært, det som er og det som kanskje kommer. Det er tungt og se framover, iallefall når man skulle ønske man var noen man ikke er, eller kan bli.

Livet er ikke alltid like lett, det finnes alltid motbakker, men innimellom blir motbakkene til nedforbakker som er lettere og sykle, eller til stup man ikke klarer å stoppe for.
Det er vanskelig å leve et liv man skulle ønske at folk forstod, men som man samtidig ikke vil fortelle om, i frykt for å bli sett rart på, eller i værste fall føre til at en blir utstøtt.

Jeg er veldig forsiktig med å fortelle om mine psykiske ting, mine problemer, arrene mine, hvor alt kommer fra. Jeg vil at folk skal like meg som jeg er, uten at det er medlidenhet som er grunnen.
Jeg er et menneske, ei jente, kanskje er det galt av meg, men jeg har prøvd å være åpen, jeg har prøvd å møte folk med å advare dem, for også å skåne meg sjøl mot folk som vil vende meg ryggen, jeg har prøvd å skjule alt, ikke fortelle noen ting, bare være "normal".

Det jeg fant ut var at det er lett for at man blir en souvernir om man er veldig åpen, eller at de som vet blir veldig nysgjerrig og overtrår grensene. Det er en smal sti som må følges for at det ikke skal bli merkelig.
Det har vært de som har syntes at det ikke har vært noe særlig å snakke om, at det bare har vært en "greie" , men det har også vært de som hele tiden har villet se arr, sår, "redskaper" og sårstell, som hele tiden ville snakke om det, sjøl om jeg helst vil ha det for meg sjøl.
De kunne ikke forstå at jeg ville ha det alene, derfor blei det også vanskelig å være åpen, jeg har blitt såra mange ganger, de menneskene jeg har åpnet meg for, de jeg trodde var mine nærmeste har dolket meg i ryggen gang på gang, de har vendt meg ryggen når jeg har hatt størst behov for dem, de har vært de menneskene som har voldt meg størst skade.

De menneskene som betyr mest for meg, de jeg har nærmest, men som jeg alikevel ikke klarer å stole på, er mennesker som ikke vet så mye. Det fungerer best på den måten.

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg var delvis schizofren, det virker på en måte berfiende, jeg veit det høres sært ut, men det virker på en måte fint. Det å kunne snakke med blomster, ha små ting som ingen andre skjønner, men som er livsviktige, se nydelige ting i noe andre ikke ser i det hele tatt.

Jeg tenker noen ganger at jeg er merkelig, eller, jeg -er- merkelig, men noen ganger så tenker jeg at jeg er ekstra merkelig. De gangene jeg sier merkelige ting, eller tenker rare ting som ikke gir mening.
Jeg kan sitte i mørket, titte ut i ingenting, og så dukker det opp setninger som jeg ikke vet hvor kommer fra, eller hva betyr. Hva betyr: "Hattene lever elefanter"? eller; "skyene spiser epler"?
Jeg veit ikke, men det dukket opp, og det er på en måte fint, men skummelt.
Det er fint, for jeg har noe eget, noe ingen frostår, men også noe skummelt, for jeg skjønner det ikke sjøl.


Jeg har noen ting som er bare mine, jeg har spiseforstyrrelsen min, jeg har selvskadingen, pillene og noen av tankene mine, men det er jo ikke gode ting, det er trygge ting, men ikke gode.

Noen ganger er jeg redd når jeg er alene, ikke fordi jeg egentlig er redd, men fordi jeg er redd for at ingen skal savne meg, jeg tenker mye på døden, og det å ikke våkne imorgen, ikke det at jeg er suicidal nå, jeg er det innimellom, men ikke nå. Det er bare det at jeg tenker mye på det at det går an å legge seg en kveld, for så og ikke våkne dagen etter. Er det noen som kommer til å savne meg?
Eller blir jeg liggende her i mange dager, helt til jeg misser en avtale?

Det er en ting jeg er flink til, det å holde avtaler, jeg møter alltid opp, med mindre det er helt umulig å få til, og jeg møter alltid opp for tidlig, det er noe jeg har lært av pappa, men skal alltid gi et godt inntrykk ved å møte godt forberedt og i god tid. Det er bedre å kunne ta seg en kopp kaffe før en avtale enn å komme 2 minutter for seint!